Ellers stilte The Magnetic Fields med folk på keyboards og akustisk gitar, som også Merritt spilte. Han introduserte de fleste låtene med tittel eller hvilket album de kom fra, iblant på en tørrvittig måte. Hans særegne indiepoplåter har da også mye humor.
Etter åpningslåta Castles of America, som varte et drøyt halvt minutt, sa han at dette var kveldens siste sang. Men vi skulle få hele 31 sanger i løpet av den 100 minutter lange konserten. De fleste er nemlig korte, særlig de fra Quickies (2020). Før Death Pact (Let's Make A) (på 17 sekunder!) ble vi fortalt at da Alice Cooper og kona skulle fornye bryllupsløftene, inngikk de i stedet en dødspakt.
Vi ble servert låter fra samtlige Magnetic Fields-album unntatt ett (Realism) og flest fra det som ga bandet et internasjonalt gjennombrudd, 69 Love Songs fra 1999, med hele 8 av dets 69 låter. Publikum jublet da også mest for disse, med høydepunkter som Come back from San Francisco og Papa Was A Rodeo. Under sistnevnte ble kulturhusets discokule i taket belyst. I det hele tatt gjorde den lekre lyssettingen konserten til en visuell nytelse.
Ellers hørte vi bare Simms (ukulele) og Merritt (vokal) på Drive On, Driver (2008), mens The Book of Love hadde en flott a cappella-intro. Et høydepunkt var også bottleneck-gitaren på det første av de tre ekstranumrene, den fengende A Chicken With Its Head Cut Off.
Men jeg savnet perkusjon på flere låter, som de ofte har på platene. Bare noen ganger kom det perkusjonseffekter fra keyboardisten. Og det blir jo litt ensformig med Stephen Merritts dype og sørgmodige stemme. Det fungerte bedre når han sang duett med Shirley Simms. Noen låter fikk hun synge alene, som den morsomme Kraftwerk in a Blackout.
Foto: Christan Poulsen
