Foto: Alex Hoel

Etter det som skulle være Röyksopps avskjed fra albumformatet i 2014, slapp de Profound Mysteries for bare noen uker siden. Før dette fikk vi en smakebit med en håndfull singler som alle låt til å love opp til forventningene etter et så langt avbrekk.

Profound Mysteries tar Röyksopps lyd tilbake til velkjente territorier, med en solid liste av gjestevokalister som alle utmerker seg godt, fra nye tilskudd som Pixx, Beki Mari, Goldfrapp og Astrid S til gjensynet til en av Røyksopps aller beste samarbeidspartnere, Susanne Sundfør.



Det var anslått at gruppen kom til å dedikere mye av konserten til sitt nye materiale. Isteden var det en overraske god blanding – en variert «meny» som Berge sa. Kledd i alienkostymer, inntok de romskipet sitt som så ut som omrisset av Brødrene Dals Stjernegris. Gruppen er kjent for sine fabelaktige lyd-og lysproduksjoner, og dette var ikke et unntak. Det ville nok fungert en god del bedre i mørket, men det ble som det ble.

Konserten startet slik som forventet, at musikken for det meste er lik som på plata, med noen variasjoner for å piffe opp originalene. En gruppe med aliens, kledd i oransje kostymer og sorte masker sto stille og holdt opp forskjellige håndtegn. Dette var da under Impossible og This Time, This Place… fra Profound Mysteries. Overraskende nok, var det ikke mye mer de spilte herfra.

Etter dette endret konserten seg dramatisk og ble forvandlet til en hardere synth-pop-fest. Som regel ville denne sjangeren vært utrolig gøy og stemningsfull å danse til på festival, men når det er Röyksopp, er det knyttet andre forventninger til leveransen. Alle låtene fikk dette hardere preget over seg, med mer bass og drop, og mistet derfor noe av sjelen til originalene. Selv om Röyksopp klarte å lage klubb i Sofienbergparken, var det lite som gjorde at sangene skilte seg for mye fra hverandre.

Det som gjør Röyksopp så unikt er hvordan du kan gjenkjenne signaturlyden deres så utrolig lett. Når denne lyden ble tatt vekk, satt man igjen med låter som i og for seg lagde leven, men for dem som kom for å høre en ordentlig Röyksopp-konsert, var det kanskje noen som ble litt skuffet. De skal ha det for å faktisk ha remixet alle låtene, istedenfor å kun kjøre backingtracks, men disse remixene var fortsatt mindre gode versjoner av originalene.



På scenen hadde de med seg en gruppe fantastisk dyktige dansere som satte preg. I bakgrunnen var det også visuelle bilder på skjermen som passet godt inn blant musikken. Det er bare leit at de opplevdes mer som en distraksjon når ikke musikken klarte å engasjerte. Vi fikk versjoner av blant annet The Girl and The Robot, Running to the Sea og What Else Is There som hørtes greie ut, selv om ingen gjestevokalister var til stede. Backingtrackvokalen lagde kanskje god S, men erstattet ikke Astrid S i levende live.

Mye av Røyksopps magiske lysbilde ligger i å kunne skildre ulike følelesspekter, fra melankoli til eufori. Det å ta tempoet litt ned og la musikken flyte slik at man kan la den synke inn litt trenger ikke være en partystopper. Sordid Affair var det nærmeste de kom å klare dette. Ellers var det bass i høygir fra start til slutt.

Aller mest uforklarlig var at de ikke spilte den udødelige klassikeren Eple eller favoritten Poor Leno, eller noe fra Melody AM for øvrig. Det kan kanskje forklares med at konserten startet på overtid på grunn av værforholdet og da ikke hadde nok gjenværende tid. Det var virkelig synd.

Hovedinntrykket som satt igjen var at konserten var noe underveldende. For dem som ikke kjenner til Röyksopp så altfor godt, var dette nok en veldig underholdene opptreden, både visuelt og musikalsk. Allikevel var det noe skuffende at det visuelle veiet så mye mer enn det musikalske.



Man fikk en kompilasjon av deres beste låter, med et par utstikkere fra The Inevitable End. Alle sangene i seg selv er svært gode på plata, så derfor var det ønskelig at de ble bedre representert i en livesetting.

Selv om ikke de nye remixene fungerte så bra som man først håpet, var det ellers en underholdende konsert i Röyksopp sitt selskap. Man vet aldri med disse gutta, hva de vil finne på til neste gang. For nå, var det gøy å høre dem tolke låte sine på en ny måte slik at de fikk et nytt liv, selv om ikke alt falt like godt i smak.