Foto: Terje Dokken

Alicia Keys (41) har vært stjerne siden debutalbumet i 2001, mye takket være hennes briljante soulstemme og pianospill. Siden har det kommet sju til, og hun valgte å spille mye fra de to siste i et nesten fullsatt Oslo Spektrum der kvinner var i flertall.

Men ALICIA (2020) og KEYS (2021) er dessverre ikke det helt store, og de to platene preget den første halvtimen, som jeg vil være fristet til å kalle en upersonlig medleykonsert. Låtene gled nemlig over i hverandre uten pause, ofte i forkortede versjoner, og Alicia sa knapt noe til publikum. Lyssettingen og lyden var imidlertid glimrende.



Etter en halvtime ble et gjennomsiktig, hvitt slør senket foran scenen. Vi kunne høre og se hennes fire musikere briljere på instrumentalen The Beginning og fikk både trommesolo, gitarsolo og kontrabass.

Så ble lyskasterne rettet mot en plattform som steg opp fra midten i salen. Der sto Alicia omgitt av keyboards og duppeditter og var totalt forandret. Nå snakket hun mye og ønsket oss velkommen til sitt studio. Hun sjarmerte og var smørblid, og lekte seg med å utløse lyder fra triggere. Blant annet ba hun publikum velge mellom "original version" og "unlocked version" når hun spilte enkelte låter fra fjorårets album i to versjoner.



Fra plattformen spilte hun også en glimrende Unbreakable (2005) og et kort utdrag av Ushers My Boo, hiten fra 2004 der hun hadde gjestevokalen. Stemningen ble enda høyere da hun sang sine hyllester til hjembyen New York: City of Gods (Part II), som er hennes nyeste single (med rap av Kanye West), og klassikeren Empire State of Mind (Part II) Broken Down, der publikum fikk synge det første verset.

Heretter var konserten en en eneste stor fest, og Empire State of Mind endte med at hun sang seg gjennom salen, gikk opp på scenen og avsluttet låta der sammen med bandet. Folk sang med på hits som Try Sleeping With A Broken Heart og Girl On Fire. Vi fikk også glimrende versjoner av Superwoman og gjennombruddshiten fra 2001, Fallin', der publikum igjen fikk synge et vers.

Så frigjorde Alicia seg fra pianoet, som hun for øvrig spiller på stående. Hun danset og sang seg gjennom den eneste coverlåta, Crystal Waters' 1991-hit Gypsy Woman, samt Underdog (2020) og en forlenget No One (2007). Nå var stemningen enorm og allsangen massiv.



Som ekstranumre fikk vi to ballader. Like You'll Never See Me Again (2007) hadde en lang instrumentalintro der gitaristen spilte noen herlige riff. Og publikum fikk synge et helt vers av 2003-hiten If I Ain't Got You.

Dette var en kontrastfylt konsert med litt for mange sanger. Hele 34 ble framført, ofte i forkortede versjoner. Jeg ville ha foretrukket at Alicia Keys hadde holdt seg til å spille maks 25 sanger i sin helhet. Men konserten skiftet helt karakter da hun var alene på plattformen i Spektrum. Deretter var den helt topp.