For 4. gang besøkte 72-åringen et nesten utsolgt Cosmopolite med sitt backingband The Expressions, som teller seks hvite musikere, inkludert blåserrekke og Hammond B3-organist. Publikum var stort sett ungdommelig og bidro til stor stemning under denne fantastiske konserten i beste Stax-stil. Lyden var helt topp.

Fields solodebuterte i 1969, men kunne først leve av musikken etter fylte femti år, i likhet med to andre som ble soulstjerner i satt alder - nå avdøde Sharon Jones og Charles Bradley. Han er ikke like sprek som sist jeg så ham. Faller f.eks. ikke ned på kne lenger og nøyer seg i stedet med å snurre rundt seg selv iblant. Men for en stemme han fortsatt har!

Jeg sammenligner ham med James Brown og Wilson Pickett. To soulscreamers som også lot sine musikere briljere og raskt fikk publikum i sin hule hånd. Konserten begynte da også med en kort, groovy instrumental før Fields entret scenen med glitrende jakke og godt humør.

Han startet med You Can Count On Me fra en tolvtommer han ga ut i fjor. Da kom også det strålende soloalbumet han selvsagt sang mest fra, Sentimental Fool, på det kjente retrosoul-plateselskapet Daptone. Den unge bassisten og organisten koret flott med sine lyse stemmer. På tittelsangen koret sågar fire av musikerne i en feminin falsett som fikk salen til å humre.

Fields ba publikum synge med og veive med armene på slutten av flere låter, og stemningen steg stadig. Han var også flink til å fortelle om bakgrunnen for dem. Vi lo godt av av hvordan han fortalte at kona hans hadde sagt at han tjente for lite og måtte få seg en ekstrajobb, før han sang en gnistrende versjon av Two Jobs. I likhet med Forever kom den i versjoner som var bedre enn på fjorårets plate! Og det var ektefølt da han på sistnevnte sang til kona "I wanna hold you forever" og ba kjærestepar i salen holde om hverandre.

Det kokte i salen under avslutningen med Money I$ King (2009), der han danset, stadig spurte publikum "are you happy?" og lot oss nyte tøft bass-spill og en saxsolo, og Faithful Man (2009), som hadde en lang instrumental outro etter at en svett Fields gikk av scenen.

Trampeklapp og roping på "mere" ble belønnet med to ekstranumre. Først en feiende flott og fengende instrumental der musikerne fikk briljere. Og så glansnummeret Honey Dove (2004), som i sin oppbygning kunne minne om det Otis Redding gjorde med I've Been Loving You So Long på Monterey-festivalen i 1967. Det er en smektende ballade som bygde seg opp til et voldsomt klimaks etter en magisk tempoøkning og noen herlige skrik fra Fields.

Lee Fields blir bare bedre og bedre som liveartist. Jeg har egentlig ikke noe å trekke fra konserten, og det får så være at han unnlot å synge noe fra nest siste album, det glimrende It Rains Love (2019). I Oslo ga han publikum en soulkonsert som vil bli stående igjen som en av de aller beste i dette tiåret!

Foto: Julia Naglestad