Foto: Terje Dokken

Det å bli 70 i musikkbransjen trenger såvisst ikke å være kroken på døra. Bare så langt i år har vi hatt seniorer som Roger Waters (79), Peter Gabriel (73), Nicko McBrain i Iron Maiden (70), Iggy Pop (76) og Van Morrison (76) på norske scener - og samme dag som denne anmeldelsen kommer ut står Glenn Hughes på 71 år (Deep Purple på midten av 70-tallet) på Vulkan Arena og spiller hele "Burn"-albumet fra 1974.

I Oslo har ikke Bruce Springsteen vært siden 2016. Så lenge mellom to The Boss-besøk til våre kanter har det ikke vært siden de to første, Drammenshallen 1981 og Valle Hovin 1988. Det har nok gjort sitt til at 100.000 norske konsertbilletter til 2 ganger Voldsløkka forsvant raskt da Bruce annonserte verdensturné med sitt legendariske E Street Band allerede i fjor våres.



Og 19.41 kom de på scenen, på rekke og rad. Uten noen fanfare, introtape eller annen build-up. Så ujålete som det kan få blitt (med unntak av Steven Van Zandt påkledning kanskje). Bandmedlemmene som forlengst også har blitt legender - Roy Bittan, Garry Tallent, Steven Van Zandt og Nils Lofgren, mens de litt ferskere Jake Clemons, Soozie Tyrell og Charles Giordano som også blir tatt i mot med jubel med stadionvolum. Sammen med både The E Street Choir og The E Street Horns skulle det ikke mangle på trøkk og bredde i lydbildet resten av kvelden.

I over tre timer skulle vi få musikk, og bare det. Ingen effekter, pyro, confetti, ihjelprodusert innhold på skjermene, B-stage, C-stage, fyrverkeri eller klesskift. Det er rockens kjernevirksomhet som foregår fra scenen, uten så mye som en røykmaskin tilkoblet. Ære være gamlemåten!



"No Surrender" leder an. Bruce er småhes, skarptrommen er litt fattig og Lofgrens oktav-figur er litt småsur. Men startskuddet er bra, og vi er også på småjustering-stadiet for å få lyden optimal. Accapella-inngangen til Bruce på "Ghosts" er det litt "mandag morgen" over, og senere høres koringene også ut som et fylleslag der oppe. Ute på sykkeltur både tonalt og rytmisk, rett og slett. Vi kan også legge til at Nils Lofgrens gitaroutro på "Because The Night" noe senere er, la oss si, litt utenfor lysløypa.

Men E Street Band er de letteste å tilgi, og det pumpes på mens både vi og mannskapet på scenen blir varme i trøya. I sluttakkordene teller sjefen opp til ny låt. "Prove It All Night" sitter, det samme gjør "Darkness On The Edge Of Town" og pene "Letter To You" med norsk tekst over skjermene.



Springsteen scorer også på publikumsfrieriene og kamerafolket følger opp. Munnspillet fra "The Promised Land"-outroen lander hos en på skuldrene til kjæresten ute i folkehavet. Godt dokumentert på skjermene (dette skjer jo hver kveld, antageligvis). I outroen til "Out In The Street" får en liten jente plekter av Bruce etter gjentatte forsøk der hun ikke klarer å ta i mot de flyvende plastgjenstandene. Men det blir en lykkelig slutt. 50.000 ser på, og bevitner kjemien mellom de to som gjør oss varme om hjertet. En fan for livet er født.

Låtene varer og rekker, men Bruce og mannskapet gjør samtlige til vinnere. Blåserne får godt med plass i en mer groovy og soulpreget avdeling der 50 år gamle "Kitty's Back" blir et velkomment avbrekk mellom kanonene fra senere 70- og 80-tall. Så tar han oss også med på The Commodores-klassikeren "Nightshift" som er med på fjorårets soulflørt Only The Strong Survive. Dette funker!



Etter full fest og full trøkk med blåsere, korister og alle mann i angrep er det deilig å lande litt i "My Hometown" og den påfølgende "The River". Sistnevnte med Steven Van Zandt på 12-strenger og med Bruce selv med så mye innlevelse og formidlingstrang at man skulle tro at han skrev låten i forrige måned.

Vi er på 22 låter og 2,5 timers lengde da 70-tallskameratene samles fremst på scenen og bukker etter festlåta "Badlands" og en flott "Thunder Road" (som det ble litt kluss med i starten). Men i stedet for å gå i garderoben og svelge unna litt energidrikk og ta seg en banan, returnerer de til posisjonene sine og gir Voldsløkka en intens "Born In The U.S.A.", en gnistrende "Born To Run", en deilig "Bobby Jean" og festvinneren "Glory Days". Nå koker det!



"Are you ready to go home, yet!!??" roper Bruce gjentatte ganger før han teller inn på nytt og vi får "Dancing In The Dark". Hadde det vært tak over Voldsløkka da, hadde det løftet seg og forblitt oppe gjennom kveldens siste bandlåt "Tenth Avenue Freeze-Out". For en fest!

Til tonene av "I'll See You In My Dreams" tar han farvel i det klokka nærmer seg 23.00. 29 låter, 3 timer og 10 minutter nonstop fra en som ikke er klar for å sette seg i sofaen og tenke "dett var dett" på lenge ennå.

I 2025 er gjennombruddet Born To Run 50 år. Burde være en anledning til å sees igjen, tenker nå jeg.