74-åringen spilte aldri i Norge, spiller sjelden i Europa og skal legge opp som liveartist til neste år. Synd, for stemmen er fortsatt strålende og han er en stor entertainer. Og jo da, 1974-låta The Entertainer sto på settlista i Hyde Park i London, hvor 50 000 feststemte briter bidro til en super konsert. Vi fikk massiv allsang på en rekke av de 23 låtene i løpet av to timer. Og ikke minst: De prater ikke høyt med hverandre slik at konsertopplevelsen blir ødelagt for andre.

BST Hyde Park er en flere uker lang festival med flere artister hver dag fordelt på tre scener. Før Joel gikk på ved åttetida til tonene av Randy Newmans filmlåt The Natural, fikk vi høre bl.a. Natasha Bedingfield, Rumer og Daryl Hall. Joel viste seg som en humørfylt, selvironisk og vittig artist som fortsatt er en stor pianist. Flygelet hans snurret rundt mellom låtene, så folk fikk sett ham fra flere vinkler. Bilderedigeringen på storskjermene var tøff, og flere ganger fikk vi se Joels tangenter ovenfra.

Billy Joel har ikke utgitt noen nye popsanger på 2000-tallet, men hva gjør vel det, så lenge han har 12 gode album (1971-93) å hente låter fra. Det var stort publikumstrøkk fra første sang, My Life, etterfulgt av en muskuløs versjon av Movin' Out (Anthony's Song), der tre spilte saksofon samtidig. Førstnevnte hadde noen toner fra Beethovens Ode til gleden i introen.

Dessverre lot Joel en gang publikum velge mellom to låter, hvor den som fikk mest jubel skulle bli spilt. Det sto mellom hans første hit, klassikeren Just The Way You Are, og Vienna. Dessverre ble sistnevnte spilt. Kan det være at publikum var lei av hiten? Jeg ble iallfall skuffet. Andre låter han burde ha spilt var etter min mening Tell Her About It (nr 1 i USA) og Honesty. Men vi kan uansett ikke klage over settlista!

Kveldens første høydepunkt var det sofistikerte, jazzinfluerte albumkuttet Zanzibar (1978), som har temposkifter og en flott trompetsolo der Freddie Hubbards original ble kopiert. For moro skyld sang Joel deretter de første versene av Rolling Stones’ Start Me Up, der han parodierte Mick Jaggers dansing. Før An Innocent Man spøkte han med at han kanskje ikke lenger ville kunne nå de høyeste tonene. Men han greide jo det. Dette var første låt der han ikke spilte flygel.

Joel hyllest til doowop, The Longest Time (1983), hadde noen toner av soulklassikeren Do I Love You som intro. Her sang fem av hans åtte musikere, og eneste komp var knipsing og bass. New York State of Mind (1976) ble et nytt høydepunkt, med allsang fra første tone. Særlig outroen var lekker, der vi bare hørte flygelet til Billy Joel og saksofonen til Mark Rivera, som er en veteran fra Joels liveband. Noen husker ham også fra flere utgaver av Ringo Starr’s All-Starr Band.

Vi fikk fantastiske versjoner av den politiske Allentown, kremballaden She's Always A Woman To Me, der eneste instrument var flygel (Riveras fløyte tror jeg knapt noen hørte), og en sprudlende Only The Good Die Young med blåserrekke. The River of Dreams (1993) fikk et mellomspill der Crystal Taliefero (perkusjon, sax) gjorde River Deep, Mountain High med sin sterke soulstemme. En flott hyllest til Tina Turner!

Gitarist Mike DelGuidice fikk deretter synge den italienske opera-arien
Nessun Dorma. Hvorfor? Måtte Joel hvile stemmen? Uansett fungerte den som intro til den avanserte Scenes from an Italian Restaurant. Siste låt før ekstranumrene var klassikeren Piano Man (1973), der Joel spilte munnspill og flygel samtidig. Han gjorde en artig vri på ei tekstlinje: «It’s a pretty good crowd for a Saturday» ble til «It’s a pretty good crowd for a Friday»!

Under We Didn't Start The Fire (1989) spilte Joel elgitar mens musikkvideoen rullet over storskjermene. Joe Jonas fra tenåringsfavorittene The Jonas Brothers fikk synge med på Uptown Girl (et merkelig valg, med tanke på at Bruce Springsteen var i byen og Paul McCartney er en god venn). Han sjonglerte med mikrofonstativet under It's Still Rock And Roll To Me (1980), etterfulgt av en hardtslående Big Shot med lang gitarsolo.

Så overrasket Billy Joel og bandet med å spille en perfekt versjon av A Hard Day's Night. You May Be Right (enda ei låt fra rockealbumet Glass Houses) avsluttet en fantastisk konsert, komplett med et mellomspill fra Led Zeppelins Rock And Roll, sunget av Mike DelGuidice.

Jeg vil også berømme konsertområdet i Hyde Park med alle dets fasiliteter og få køer. Scenen var bygd ved et gammelt, digert eiketre, noe som ble ekstra stemningsfullt når lyskasterne traff det i skumringen.

Foto: Dave Hogan (Hogan Media)