Foto: Anne-Marie Forker
Det er egentlig helt sykt at dette orkesteret skal spille på hovedscenen på Øyafestivalen. Helt sykt, men helt riktig. Her har Gard Nilssen samlet kremen av Skandinavias jazzmusikere, og da må de da jammen få spille litt på Øya?
De lar seg ikke be to ganger og fyller Amfiet med supersonisk frijazz. Det er ikke sikkert alle er klar for det, men dette orkesteret leverer så livsbejaende musikk at man kan ikke annet enn å smile. Når det er sagt så er dette av konsertene det er vanskelig å beskrive. Det er fritt, men likevel ekstremt tight. Her er alt på sin rette plass, som Radiohead ville sagt.
Med tre trommiser og tre bassister så har du da altså tre forskjellige rytmeseksjoner. Noen ganger spiller de hver for seg, andre ganger sammen alle sammen. I tillegg har du utallige blåsere på plass, med kapellmester og medkomponist André Roligheten i spissen. Men det er ikke han som tar mest plass først, det er Mette Rasmussen med sine herlige primale freak outs. Hun må til og med bytte munnstykke, uten at det skaper noe annet enn smil om munnen på de andre musikerne.
Andre høydepunkter er partiet med der Signe Emmeluth, Per «Texas» Johansson og André Roligheten har sin egen fløytetrio. Det som virkelig får publikum til å riste på svansen er det jeg bare kaller latino-stuket, men som jeg tror kanskje heter Boogie Stop Tøffel.
Det er litt Coleman, litt Coltrane, litt Shepp, litt Mingus. Deadhead som jeg er så er det jammen litt Turn on Your Lovelight også, men det betyr vel bare at det er veldig bra og utrolig melodisk selv om det er såpass fritt.
SP68 (oppkalt etter en vin) begynner med bare bassistene, er stadig rytmisk og funky og ender opp i en finale som er en Rocky-film verdig.
En spenstig og flott start på festivaldagen.
