Caetano Veloso fra Brasil har blitt invitert hvert år til Oslo World-festivalen, men først i år passet det. 81-åringen virket sprek, har fortsatt en sterk stemme og tok til og med noen dansetrinn iblant. Stemningen var høy i det fullsatte konserthuset, der iallfall noen hundre kom fra Brasil. Det merket vi på allsangen og jubelen.
For europeere er Veloso mest kjent fra den samfunnskritiske Tropicalia-bevegelsen, som var en torn i øyet for militærdiktaturet som styrte Brasil på slutten av 60-tallet. Flere ble tvunget i eksil i 1969, inkludert Veloso, som bodde to og et halvt år i London. Musikken var nyskapende: pop og viser med røtter i bossanova og samba.
Dessverre sang Caetano Veloso veldig få av sine Tropicalia-klassikere. Mange savnet nok Irene, Alfõmega og Lost in the Paradise på settlista. Derimot fikk vi låter fra alle tiår i hans lange karriere.
Den første var fra debutalbumet Domingo (1967): Avarandado. Da spilte Veloso akustisk gitar. Ellers holdt han seg stort sett til sang, akkompagnert av sine fem dyktige musikere som inkluderte to perkusjonister som spilte på et vell av instrumenter.
De seks første låtene var ukjente for mange og han sa ingenting om dem. Tre var fra hans ferskeste album, Meu coco fra 2021. Men så gjorde han You Don't Know Me (1972) og begynte å snakke på gebrokkent engelsk. Han satt på en stol og spilte gitar mens han sang de neste fem låtene.
Trilhos urbanos (1986) er strålende jazzfusion fra 1986. Michelangelo Antonioni ble sunget på italiensk og er Velosos hyllest til film fra Italia og spesielt den berømte regissøren.
Stemningen tok av på Desde que o samba é samba, som Veloso gjorde i 1993 på et duoalbum med en av de andre tropicalistaene, Gilberto Gil. Han lot publikum synge deler av Cajuína (1999). Resten av konserten ble en fest der publikum danset i midtgangen under enkelte låter og sang med på nesten alt.
Et stort øyeblikk var det da Veloso sang Tropicalia-klassikeren Baby, som han skrev til Gal Costa. Og ikke nok med det: I løpet av sangen var han flere ganger innom Paul Ankas 1957-hit Diana. Elegant gjort!
Stemningen gikk i taket under siste låt i hovedsettet, Lua de São Jorge, og fortsatte under de to siste av tre ekstranumre: Odara og A luz de tieta.
Alt i alt var dette en strålende konsert med en opplagt, blid og sjarmerende veteran.
Foto: Lars Opstad
FLERE KONSERTER

Carbon Based Lifeforms på Vulkan Arena
Når ble disse svenskene så store i Norge?

Pantera i Oslo Spektrum
Cowboyene fra helvete river ned huset nok en gang