Foto: Marius Dale
Slowshift var et ambisiøst prosjekt fra starten av, og selv med en maktprestasjon uten like på fjorårets Øya og en fulltreffer av et debutalbum, merkes det i den ikke en gang halvfulle salen på Sentrum Scene at Kristoffer Lo og co ikke helt har klart å bryte seg forbi de spesielt interesserte enda. Selv om det skal sies at de akkurat denne fredagskvelden hadde et ekstra hinder med å utkonkurrere det allerede fullspekkede kvinnedagsprogrammet til folk flest, blant annet med Witch Club Satan og Sophie Ellis-Bextor rett over gata. Så det manglende publikummet skyldes mest sannsynlig ikke bare at det er nisje.
Men et fåtallig publikum var ikke det eneste som satte bremser for Slowshift ikveld. Det er mektig og stor musikk som serveres. Den typen musikk som oftest blir plassert i filmverden over tårevåte scener på storskjermen med Zimmer i manesjen. Slowshift har klart å bringe dette inn i populærmusikken, der de baner seg plettfritt mellom det intime og det episke i perfekt balanserte rockeriff, strykere og et spektakulert lysshow som binder det hele sammen. Slik kraftfull musikk krever derfor også mye for å kunne vise seg i all sin prakt. Og Sentrum Scene føltes rett og slett litt for lite ut i kveld.
Foto: Marius Dale
De tekniske problemene var ganske åpenbare allerede fra første låt hvor trommene til Tomas Järmyr, som egentlig skal kjennes dypt inn i brystet, falmet i bakgrunnen. Druknet vokal og noen toner ut av kjøre her og der, i tillegg til noe hvisking fra publikum i de roligste partiene i starten, er også nok til at en blir dratt ut av musikken og tilbake til realiteten. Dermed mister en magien denne typen musikk egentlig kan gi; et pusterom ut av tid og rom hvor det er kun deg selv og Slowshift.
I tillegg til dette er det kun Kristoffer Lo på scenen som titter litt opp fra gulvet og interagerer med oss i publikum i ny og ne, og paret med resten av kvelden, som beskrevet over, får en raskt en følelse av å være på generalprøve, istedenfor at dette ble det episke konsertøyeblikket mange av oss mest sannsynlig forventet.
Foto: Marius Dale
Med alt dette sagt skal det fortsatt sies at når Slowshift først blir varm i trøya og «COLtwo» når høydepunktet sitt akkompagnert med et galaktisk lysshow, husker en hvorfor denne gjengen absolutt er verdt å følge med på. Disse rett og slett wow-øyeblikkene hvor det meste klaffer, er nok til å overdønne ganske mye av manglene til kvelden. Med teasere fra den nye plata deres som visstnok allerede er spilt inn, er det også tydelig at trioen og Trondheimsolistene har mye mer å by på. Og godt er det.
Gjesteopptreden av Sara Fjeldvær på «SIR» og Kristian Kristensen sammen med Skaar på «EndUp» er også hjertlig velkommen. Selv om Fjeldværs vokal drukner noe mer enn den burde og Fay Wildhagen bærer kraften i «EndUp» hakket bedre enn Skaar presterer.
Alt i alt er det ingen tvil om at dette er dyktige musikere som absolutt har lagt grunnlaget for en episk reise, og noen få humper på veien må da være lov før de finner sitt fotfeste.
