Massive Attack på Piknik i Parken

Foto: Anne-Marie Forker

Hvor skal en egentlig begynne å beskrive denne konserten. Massive Attack er definitivt det store trekkplasteret for årets festival, i alle fall for en god del av oss i publikum, og folkemengden begynner allerede å stille seg opp som sild i tønne lenge før det britiske kollektivet inntar scenen. Med Mettesons drømmende popballader i bakgrunnen står vi klare for å oppleve triphopens grunnleggere i aksjon.

En sier jo derimot, aldri møt dine helter. Og akkurat i dag stemmer dette dessverre ganske bra. Konserten starter med en remixet versjon av «In my Mind» av Gigi D`Agostino, etter en av mange videoer med et eller annet budskap, som gjentar seg utover konserten, før Robert «3D» Del Naja og Grant «Daddy G» Marshall fyrer i gang «Risingson» fra populære Mezzanine. Showet oser så langt mysterie, kulhet og en tydelig retning for kvelden, omfavnet av bassriff en kjenner langt nede i ryggraden. Per nå går det som det suser.

Til alles gledelige overraskelse har de med seg både Horace Andy og Elisabeth Fraser, som begge skaper de aller fleste av kveldens store høydepunkter med sitt pure talent. Både «Girl i love you», «Black Milk», og senere på kvelden, «Angel» og Fraser sin versjon av «Song to the siren» slår veldig godt an. Det finnes altså absolutt momenter å bli noe lamslått av og nyte i løpet av kvelden. Men det finnes også momenter hvor en nesten bare må spørre seg selv, hva er det egentlig jeg står og ser på.

Et eksempel på dette er da Massive Attack bringer ut Young Fathers for å spille blant annet «Voodoo in my blood». For gjesteartister kommer forresten inn og ut av scenen cirka like mye som duoen selv og bandet går inn og ut. Etter en begynner å rynke litt på nesa til Young Fathers sin, unike, scenetilværelse, som raskt gir følelsen av å ikke helt passe inn, begynner en også å stille spørsmål rundt resten av konserten. Det er som om magien det britiske kollektivet sparket i gang med og bare gleden av å få oppleve Massive Attack live etter hvert som konserten ruller og går dabber mer og mer av, og etterlater en følelse av kaos og skuffelse.

Foto: Anne-Marie Forker

Del Najas vokal er så vidt hørbar på låtene han tar hovedrollen på, og litt hvine-lyder her og der tyder på noe tekniske problemer. Som kanskje ikke er så rart at kan skje da instrumenter, mikrofoner og musikere som nevnt byttes ut for så og si hver låt. De utallige skiftene skaper også øyeblikk hvor konserten bare stopper opp, mens de rokkerer om på scenen.

I tillegg er det disse politiske budskapene som ruller i bakgrunnen av låtene. Noen av dem treffer godt, som da de bringer opp harde fakta rundt krigen i Gaza og i Ukraina omfavnet av Massive Attack sine ofte politisk ladde tekster. Andre, som for eksempel en rekke konspirasjonsteorier som at Trump er en russisk spion og så videre, går litt mer over hodet på de fleste av oss.

Tanken med å ha videoer på noen av de mer monotone låtene er forsåvidt god, da trip hop i lengden potensielt kan bli noe langdrygt om vi i publikum ikke får noe stimuli fra scenen. For Del Naja og Marshall, og forsåvidt alle andre på scenen også, gjør ikke veldig mye av seg. Så uten lysshowet, som også glipper noe på grunn av at det fremdeles er dagslys ute, og videoene hadde nok konserten blitt litt for dryg for Ola og Kari Nordmann å se på.

Som det forresten også er tydelig at det finnes flere av her. Selv om en god del av oss har møtt opp for Massive Attack, er det også tydelig at det er en god del som bare er på Piknik i Parken for stemningen og ikke nødvendigvis musikken. Når promillenivået også har økt ganske kraftig siden starten av dagen, går også festivalpraten trutt og jevnt.

Det er også første gangen jeg har tenkt opptil flere ganger i løpet av en konsert at denne låta høres mye bedre ut på Spotify. Og det har så og si aldri skjedd før. For eksempel faller «Teardrop» på tampen av konserten totalt flatt, og en merker at flere i mengden allerede før låta er ferdig begynner å snu nesa hjem. Når Massive Attack så følger opp med en kort remix av «Levels» av Avicii er det virkelig blitt tydelig hvor kaotisk dette har endt opp med å bli.

Om du kom for å se Massive Attack er det også forsåvidt ganske lite totalt sett å se av dem da gjesteartistene og bandet i store deler av showet tar over. Det er også kun Del Naja som prøver å dra skuta, da Marshall så og si ikke deltar, og de få gangene han inntar scenen for et par låter er det ikke akkurat mye livsglede som oser ut av han. Kanskje er det bare feil plass til feil tid foran feil publikum, men etter drøye to timer er det dessverre blitt noe tydelig at Massive Attack ikke er et liveband, men musikk en kan fortsette å kose seg med i hjemmets ro og mak.