De fire tidlig i tjueåringene i Hayminol har til tross for sin unge alder allerede rukket å gi ut tre studioalbum. To av de, Hayemaina fra 2019 og Kollektivt Selvmord fra 2020 er svært energiske og godt gjennomførte punkalbum hvor de synges på norsk og engelsk om hverandre. På fjorårets Natural Born Failures tok de det hele et par nivåer videre, og leverte et mer eller mindre helstøpt og fullrealisert rockealbum som står seg svært godt ved siden av nesten hva som helst annet som leveres i sjangeren om dagen.

Med dette som bakgrunn hadde jeg relativt høye forventninger når de gikk på scenen på Måkeskrik tidlig lørdag kveld, Til tross for at deler av publikum virket å bruke akkurat denne konserten som en liten pust i bakken, og stemningen foran scenen følgelig ble noe halvsedat, virket det ikke som Hayeminol lot seg affisere nevneverdig. Bandets frontmann og 12 strengs-gitarist, Ånon Sørnæs Bakkjen, har en scenepersona som, i mangel på et mindre klein beskrivelse, virker å være dønn ekte. Han veksler tilsynelatende uanfektet mellom de rolige og mer intense vokalpartiene i låtene, samtidig som han legger ned en svært stødig jobb som gitarist, og en enda mer imponerende innsats som utagerende showmann. Resten av bandet gjør jobben og holder seg noe mer i bakgrunnen, selv om trommis Kofi Álvaro Kjølstad Erdal tidvis matcher frontmannens energinivå.

I løpet av settet får vi låter fra samtlige album. Spesielt de sterkeste sangene fra Natural Born Failures som kveldens første låt ut “Nuclear Winter”, “Sunlight City” (med Beach Boys koringer og alt!) og (nesten) avsluttende “Neutron Star” gjør seg svært godt. Etter et mislykkes forsøk på å sette i gang sistnevnte låt snur vokalisten seg mot trommisen og gestikulerer oppgitt før han snur seg til mikrofonen, smiler og utbryter “Fy faen tromisser ass! Skal rushe alt!”. Før de forsøker forsøker på nytt med samme resultat og han innser at han har glemt å sette capo på gitaren og følgelig spiller i feil toneart. I tillegg til nevnte låter fra “Natural Born Failures” får vi også veldig gode versjoner av “Dampveivals”, “(Jeg er et jævla) Bombefly” og “Dopamin”.

Når bandet egentlig har takket for seg tar de en kjapp rådslagning, bytter instrumenter og sender trommis Kjølstad Erdal med mikrofon ut blant publikum hvor han leverer en mildt sagt svært energisk seanse. Morsomt, og kunne kanskje med fordel vært gjort tidligere i konserten for å riste litt mer liv i publikum før konserten var ferdig.

Hayeminol må etter mitt skjønn være et av de absolutt mest spennende unge bandene vi har i kongeriket. Fra scenen forteller de at det er ny EP på vei i løpet av høsten, med forhåpentligvis påfølgende klubbkonserter land og strand rundt. Løp og hør!