Han spilte låter fra sju av sine album, men ikke de to første. Flest fikk vi fra årets In The City They Call You Love, som jeg ikke syns holder like høyt nivå som forgjengerne. Med seg på scenen hadde han fem dyktige musikere, hvorav tre også koret. Dette var hans første norgeskonsert siden 2006!
Vi fikk en stemingsfull, gitartung start med She Brings The Sunlight (2012). Førstesinglen fra det nye albumet, Prism In Jeans, ble et tidlig høydepunkt. Den minner en god del om Nick Lowe. Her spilte Hawley akustisk gitar. Ellers holdt han seg stort sett til de elektriske, og han spilte nesten alle soloene.
Den vakre balladen Open Up The Door ble innspilt med strykere på 2009-albumet Truelove's Gutter. Synthstryk live blir aldri helt det samme. Jeg hadde mer sans for den dystre Standing at the Sky's Edge (2012), med Hawley på tremologitar og bibelreferanser i teksta.
De få gangene Hawley åpnet kjeften mellom låtene, var han vittig. Han sa om klassikeren Just Like Rain (2005) at han alltid hadde vært en "miserable fucker" og at det var den første låta han skrev - faktisk på 16-årsdagen i 1983. Han skulle altså bli 34 år før han solodebuterte. I mellomtida spilte han i britpopbandet Longpigs og var turnégitarist for bysbarna Pulp.
På den western-aktige balladen Hear That Lonesome Whistle Blow (2024) spilte alle de tre gitaristene akustisk. Her er det referanser til Hank Williams' I'm So Lonesome I Could Cry.
Den lystige popklassikeren Tonight The Streets Are Ours er med sin 40. plass i UK i 2007 det nærmeste Richard Hawley har vært en hit. Like stor jubel fikk den romantiske Coles Corner - tittelsangen på gjennombruddsalbumet fra 2005. Her holdt han opp et "Welcome to Sheffield"-skilt, komplett med byvåpen.
Først midtveis i siste låt i hovedsettet, Heart of Oak (2015), våknet publikum. Det skyldtes at bandet stoppet opp midtveis, for så å legge inn et ekstra gir. Trampeklapp ble belønnet med tre kontrastfylte ekstranumre.
Først konsertens stilleste og mest monotone låt, People (2024), som bare ble framført av Hawley, bassisten og en av gitaristene. Så fulgte den raskeste og mest Nick Lowe-inspirerte låta, I'm Looking For Someone To Find Me (2007), og klassikeren The Ocean, som visstnok sjelden spilles live. Denne smellvakre, romantiske sangen ga meg gåsehud, og Hawley bidro med en overdådig, lang gitarsolo.
Foto: Anne-Marie Forker
