Foto: Terje Dokken

Pantera er tilbake igjen i Norge på det som skulle vise seg å bli en langstrakt verdensturné i kjølevannet av reunionen i 2022. Mange norske metallhuer benyttet seg av sjansen til å se bandet på Tons of Rock i 2023, hvor de utvilsomt var en av de største trekknavnene det året. Drøye halvannet år senere er Phil og Co tilbake igjen i Norge, og spiller i et utsolgt Oslo Spektrum til en fanskare som aldri kan bli forsynt med metallegender på besøk.

Riktignok er det gode grunner til å være skeptisk til den nåværende utgaven av Pantera, og hva man skulle få oppleve på Oslo Spektrum fredag kveld. Først og fremst er det litt omstridt hvorvidt det faktisk er “Pantera” som skal sees når halvparten av bandets originalmedlemmer, Abbott-brødrene Dimebag Darrell og Vinnie Paul, har vært døde i en årrekke. Å si at disse to er grunnleggende i bandets lydbilde er vanskelig å overdrive, og risikoen for at denne nye lineupen skulle minne mer om et tribute-band enn de ekte varene lå tungt i luften.

I tillegg så har frontmann Phil Anselmos diverse “white power” uttalelser gjennom årene lagt en sur smak i munnen hos mange fans, og gjort det litt småkleint å fortsatt ville kalle seg det. Selv om dette er hendelser som han nokså helhjertet har beklaget seg for ved flere anledninger, så har det likevel skjedd litt for ofte til at det bare er å rent børste av seg. Man ramler ikke bare inn i en Sieg Heil for å si det sånn, og i dagens politiske klima er det ikke akkurat den type ting man ønsker å assosiere seg med.



MEN, livet er nå litt for kort til å være så standhaftig prinsippfast at man ikke kan ta del i livets gleder i ny og ne. Noen ganger vil man bare høre litt bjellerystende, nakkevridende metallmusikk med en god brukerdose alkohol i nebbet og andres svette langt nedover ryggraden. Og dette var det ingen tvil om at man skulle få oppleve på Pantera-konsert, uansett hvor mange medlemmer man skulle få se på scenen.

Og på den fronten skuffet de heller ikke. Gårsdagens konsert var et hardtslående og knallsterkt metallshow fylt med kruttsterke riff, tunge trommerytmer og en overraskende barsk vokal fra Phil Anselmo. Gitarlegenden Zakk Wylde og Anthrax/S.O.D. trommis Charlie Benante fylte ut lineupen, og gjorde en enestående jobb i å fylle ut lydbildet og skape en opplevelse tro til originalen. Det var lite som tydet på at det var en gjeng slitne barnefedre i tidlig 60-åringene som sto på scenen, utenom en kanskje litt mindre energisk Anselmo enn det man har sett fra konserter noen tiår tilbake.



Der Pantera har en fordel over mange andre metallveteraner er at de ikke har gitt ut en ny skive på nærmere 25 år. Konsertene består derfor bare av de råeste låtene fra bandets storhetstid på 90-tallet. Låter som “Mouth of War”, “Strength Beyond Strength” og “Fucking Hostile” gir deg fullstendig bakoversveis, og ikoniske låter som “I’m Broken”, “Cowboys From Hell” og den kommanderende “Walk” engasjerer hele crowden fra øverste rad til fremst i piten.

For blodfans var det også mye å glede seg over. Dypere kutt som “Suicide Note Part II”, “Becoming” og “Throes of Rejection” treffer hardt, og høres like gode ut som på plate. Vi får også servert noen av bandets mer dynamiske låter i form av “Floods” og den bitre “This Love”, som fenger noe mindre men kommer som nødvendige avbrekk i setlisten. Lydbildet er spesielt bra sammenliknet med andre metallband man får oppleve på norsk scene, og hver låt som spilles gjør seg veldig godt live.



Likevel er det noen låter som savnes i setlisten. Vi får en amputert medley-variant av “Domination” som man heller gjerne skulle hørt hele av, og “Cemetery Gates”, en av bandets beste låter og en utvilsom fanfavoritt, er helt fraværende fra konserten. Bandet har også i alle år helst ville late som at Pantera startet i 1990 med Cowboys of Hell, så noe før det får vi naturligvis heller ikke høre, men jeg mistenker at det gikk nokså greit for folk flest.

Selv om Darrell og Vinnie var savnet under gårsdagens konsert, så var de langt fra fraværende under selve showet. Hele liveshowet var strukturert som en hyllest til Abbott-brødrene, fra instrumenter og backdrops utsmykket med ansiktene deres, til åpningsvideoen som viste frem “Jackass”-aktige ablegøyer fra turnélivet på 90-tallet. Dimebag Darrell og spesielt Vinnie Paul hadde trolig hatt litt blandede følelser over at Pantera fortsetter uten dem, men konserten i seg selv ble gjort på en smakfull måte som viste mye respekt til dem og deres helt essensielle rolle i bandet.

Gårsdagens konsert var så bra man kunne håpet på for et veteranband med sine forutsetninger. Det er vanskelig å legge skjul på at man kanskje heller skulle sett Pantera i sin storhetstid, men det er gøy at man allikevel har sjansen nå i 2025. Phil Anselmo er blant de i salen som er mest glad for at dette skjer, og viser ekstrem takknemlighet til fansen og det å kunne være del av et de største metallbandene gjennom tidene. Det hintes om at hvis alt går riktig, blir det mulighet for flere Norgesbesøk fra Pantera i fremtiden. Vi krysser fingrene for at Phil klarer å holde tunga rett i munn fremover, og at det blir mulig å se dem igjen i årene som kommer.