Foto: Therese C.L. Wangberg
Det brenner slitsomt mye på verdens dass om dagen. Såpass mye at det snart ikke finnes nok Youtube-klipp av kattunger som leker med garnnøster å trøste seg med lenger, omtrent det eneste som fungerer når verden blir for dum.
Da må det rett og slett sterkere medisin til. Heldigvis fungerer det fremdeles å gå på konsert. Og når det attpåtil er fire blide kanadiere med hatt og banjo som gjester Sentrum Scene, da er det bare å komme seg opp av dystopien og sette snuta mot byen.
The Dead South har spilt utypisk bluegrass og kreativ americana (fristende å kalle det canadiana i disse tider) siden 2012, og har gjort stor suksess internasjonalt, kanskje spesielt med sine særegne covere av band som System of A Down, The Doors og Misfits for å nevne noen. Men de har etterhvert også mer enn nok å ta av i den egenproduserte katalogen til å tilfredsstille ethvert publikum. Sist ut er deres fjerde studioalbum fra 2024 Chains & Stakes, som er grunnlaget for denne turneen.
Helt spesielt er det at sangen In Hell I’ll Be In Good Company fra det første albumet deres i 2014 har over 400 millioner views på Youtube. Mye av grunnen kan være at den blant annet ble udødeliggjort i den populære serien Peaky Blinders, noe som nok også fungert som en introduksjon til bandet for mange, undertegnede intet unntak.
Og det virket som det var denne sangen de fleste i publikum hadde ventet på. For selv om det var god stemning fra start, og tilløp til en og annen hælstomping innimellom, ble det først ren jubel da Nate Hilts startet med å plystre de første tonene.
Det skal sies. The Dead South gjennomførte en fantastisk fin og profesjonell opptreden denne kvelden. Scenen var satt som en gammel by i ville vesten, lys og røyk satte en perfekt ramme til historiefortellingen de formidlet gjennom nærmere to timer. Ingen kleine backdrops med bandnavn, ingen formaninger eller politiske agendaer. Kun reinspikka, herlig perfeksjonistisk spilling av banjo, mandolin, cello og gitar akkompagnert med 4 særegne stemmer som sang om kjærlighet, illojalitet, spøkelser og mord. Vakkert!
Når du har et publikum der det ser ut til at mange har orientert seg rundt gamle slagere er det som alltid en utfordring å presentere nytt materiale. Og det er her det kanskje falt litt igjennom fordi publikum var feststemt, mens låtvalgene som for eksempel den rolige Father John dro det mye ned og ødela litt den finstemte atmosfæren dette bandet balanserer på. Det vil si, bandet gjorde jobben, det var mer støyen fra enkelte i publikum som hadde fått litt for mye øl som sørget for å ødelegge det.
Konserten står likevel i ettertid igjen som en av de bedre opplevelsene jeg har hatt på lenge. Faith in humanity restored… i alle fall for en liten stund!
