Foto: Stian Schløsser Møller
Sjelden klarer en norsk soloartist å holde seg så relevant som Haugesundværingen har klart seg siden debuten i 2007. Senest i fjor solgte hun ut to konserter på Spektrum i Oslo, noe som absolutt ikke er uvanlig for 39-åringen. Publikumet som står sild i tønne foran Sophie scenen lenge før Sundfør ankommer scenen er nok et bevis på dette. Flere vil nok si at hun ble robbet for headlinerplassen under årets Piknik i Parken, selv om det er forståelig at hun også er et kraftig trekkplaster for å få folk tidlig til festivalområdet.
Fra øyeblikket hun ankom den norske musikkscenen med det selvtitulerte debutalbumet Susanne Sundfør, pustet hun på listetoppen og var Spellemannsnominert. Selv om hun allerede da protesterte den kritikkverdige prisutdelingen. En stor del av suksessen kan nok ligge i at Sundfør fra start alltid har vært seg selv 100%, samtidig som hun aldri har latt seg selv bli for komfortabel. Gjennom seks album og flertallige samarbeid, som hennes langvarige partnerskap med Røyksopp, har Sundfør og den såkalte kunstpopen hennes beveget seg mellom alt fra jazz til klassisk til elektronisk til pop og folk. Alt dog sentrert i hennes fengslende og sjelfulle vokal paret med kraftfull lyrikk.
Og det er også denne vokalen som røsker oss fra solsteken denne torsdags ettermiddagen, etter et titalls musikere og Sundfør trasker ut på scenen iført svart fra topp til tå litt før klokka seks og fyrer i gang «Diamonds». Til fleres glede kjører hun videre på The Silicone Veil med populære «White foxes», og deretter slageren «Kamikaze» hvor allsangen bryter ut fra første strofe. Albumet Ten love songs er tross alt Sundførs mest populære utgivelse i arsenalet hennes. Når hun senere i settet kjører «Fade away» er allsangen til og med nok til at hun tar ut øreproppene for å høre folket synge.
I litt over en time blir vi tatt gjennom både kjente og noe mer skjulte kriker og kroker av Sundførs musikalske bibliotek. Selv om det selvfølgelig er gledelig å få servert flere av favorittene, kunne hun så og si plukket hva hun ville i setlista og jeg tror alle hadde stått like fengslet uansett. Sjelden har jeg på festival opplevd et så respektfullt og dedikert publikum litt utpå kvelden. Hvor de akustiske balladeøyeblikkene får skinne uten et bakteppe av festivalprat og publikums oppmerksomhet er fullt og helt rettet mot scenen.
Selv om konserten har flere rolige partier hvor Sundførs klokkerene og euforiske vokal får skinne i all sin prakt, som blant annet på «The Sound of War» fra Music for people in trouble og fremførelsen av «Memorial», som virkelig er et konsertminne for livet, byr setlisten også på fest. Låter som «Accelerate» og «Insects» får virkelig opp stemningen på gressplenen. Dette bryter også opp setlisten og styrker derav de mer rolige partiene med å skape kontrast.
Flere minneverdige øyeblikk å nevne er blant annet «Blómi», hvor Sundfør mot slutten får inn den ene koristen sin for å synge et ekstra vers med så mye soul at det rykker langt inn i sjela. Også encore med et akustisk cover av Jørn Hoels «Har en drøm» er rett og slett vakkert, og som Sundfør sier en viktig påminnelse om at det alltid finnes håp i mørket.
Dette er rett og slett dronningen av nyere norsk musikkhistorie. Om ikke bare dronningen av norsk musikk.
