Foto: Stian Schløsser Møller
For en god del av publikum er nok enige i at Maribou State nok ikke akkurat var trekkplasteret for dagen, basert på den noe reduserte folkemengden som tusler bort til Sophie scenen når kveldens avslutning fyrer i gang. Sammenlignet med radene av folk som sto klare før Susanne Sundfør tidligere på dagen, er det tydelig at den engelske duoen muligens ikke er like kjente for folk flest.
Selv om de med sin soulinfuserte elektroniske musikk absolutt har slått internasjonal suksess siden debuten i 2011, og de har spilt på utsolgte scener på tvers av landegrenser, kjenner nok de fleste dem, om du i det hele tatt hadde hørt om dem fra før av, fra slagerne «Midas» og «Steal» fra 2015 albumet Portraits. Etter et par år med pause fra turnevirksomhet som følge av Chris Davids helseproblemer, er de nå tilbake med det nye albumet Hallucinating love for å bringe lyset etter mørket.
Og lys bringer de absolutt med sine strandlivsvibber, som parer godt med de siste solstrålene for dagen. Derimot er det raskt tydelig at dette nok ikke blir folkefesten flere kanskje hadde tenkt seg når festivalen serverer dj-duo. Fra de første låtene er det ganske så intetsigende og enkelt. Det skinner gjennom at også bandet merker at de ikke helt får responsen de kanskje hadde tenkt seg.
Fra og med låtene «Nervous Tics» og «Otherside» bringer de ut kveldens vokalist, som ikke er Holly Walker, men nykommeren Talulah Ruby. Hun har absolutt en kraftfull stemme, som gir assosiasjoner til vokalister som London Grammars Hannah Reid. Sammen med de to andre i bandet tilfører hun Maribou State litt ekstra energi.Selv om hun dansende rundt på scenen ikke gjør masse mer ut av seg enn å enn å ha en mektig stemme.
Gjennom litt over en time durer de gjennom sitt musikalske arsenal, mens folkemengden tynnes ut i rekkene litt etter litt ettersom slitne festivalgåere takker for seg for dagen. Det skal sies at duoen absolutt gjør en solid jobb på scenen. Det er bare litt for generisk og muligens litt for ukjent til å kunne gjøre seg headlinerplassen fortjent og holde på publikum kvelden ut. For mange er det nok mer verdt og få et par timers ekstra søvn før morgendagen istedenfor å kjøre løpet ut med britene.
De som derimot blir igjen til slutten får en noe opptur når mørket endelig har lagt seg litt mer over Sofienbergsparken, da duoen faktisk kjører på med litt feststemning. Scenelysene kommer litt bedre til, de pauser vokalisten og kjører mer fest enn strandliv med rent dj-sett. Dette er nok i de 15-20 minuttene det varer det meste av dansegulv vi får for kvelden, før de til slutt avslutter med populære «Midas» og til slutt «Blackoak». En helt ok avslutning for kvelden, men som nok for de fleste ikke akkurat legger seg på hukommelsen.
