Foto: Terje Dokken
Torsdagen ble punkens dag på Tons of Rock, med rå konserter fra The Good The Bad and The Zugly, Turbonegro og ikoniske Sex Pistols med Frank Carter i spissen.Torsdagen skulle også bli dagen for kanskje årets største festivalbooking – amerikanske Green Day, pop punkerne som ikke bare er å regne som et av de største punkbandene gjennom tidene, men også en av de aller største rockebandene noensinne.
Med flere hitlåter enn man kan telle på fingra har Green Day dominert rockeradioer verden over helt siden gjennombruddet Dookie i 1994, og fortsetter å være en av de mest populære rockebandene i streamingeraen. De har derimot mottatt en del kritikk gjennom årene for deres litt for velpolerte utgave av punkrock som ikke helt viderefører punk-etoset.
Nå inntar de storscenen på Tons of Rock på en utsolgt festivaltorsdag hvor flertallet merkbart er her for å se dem og dem alene, på godt eller vondt.
Foto: Terje Dokken
Før trioen i det hele tatt går på scenen, blir det flere godbiter for publikum å bryne seg på. “Bohemian Rhapsody” spilles ekstra høyt over høyttalerne før konsertstart, som får crowden til å synge med av full hals. Et simpelt, men effektivt grep for å få publikum i godt allsanghumør.
Vi får også et bissart innslag av kaninmaskoten Punk Bunny, som løper rundt på scenen i totalt 6 sekunder før den stuper hodet først ned i bakken for å så bli hjulpet opp igjen og halt ut av et halvt dusin scenearbeidere. Enda merkeligere var det å få vite at dette tydeligvis var Flava Flav, den ikoniske hypemann i Public Enemy. Altså hva?
Det blir derimot ordentlig pangstart på selve konserten når Green Day selv inntar scenen. Det fyres løs med ikoniske “American Idiot” som første låt, til stor jubel og allsang fra crowden. Det synges glatt med på hver strofé i låta, og det gledes når lyrikken endres til “I’m not a part of the MAGA agenda” på andre verset.
Foto: Terje Dokken
De første 20 minuttene byr på flere av bandets beste låter, fra spretne “Holiday” til energiske “Know your Enemy” og den overeksponerte, men unektelige treffsikre “Boulevard of Broken Dreams”.
Bille Joe Armstrong er i fyr og flamme, og engasjerer publikum severdig mens han spretter rundt på scenen. Vokalmessig er han også helt upåklagelig. Selv om han nå ser ut som om Adam Scott har fått seg jobb på Punk Royale, høres han faktisk ikke en dag eldre ut enn på de første platene.
Resten av bandet er heller ikke noe å fnyse av. Bassist Mike Dirnt holder bunnsolide grooves på hver låt, og leverer ikoniske basslinjer på låter som «Longview» og «Minority». Trommis Tré Cool er et maskineri på trommer, og serverer hardtslående rytmer og fills mens han pælmer trommestikker avgårde etter hver låt.
Foto: Terje Dokken
Koken er god gjennom hele konserten, med mange velkjente og mindre kjente låter som treffer bra. «Burnout» blir en av de beste låtene for kvelden, og punkete «St. Jimmy» blåser bakoversveis på samtlige på de ti fremste radene.
Det er lett å glemme hvor mange ikoniske låter Green Day har i den nå langstrakte katalogen sin. Låter som «When I Come Around», «21 Guns» og den moderne punkklassikeren «Basket Case» synges med av full hals av nedover hele Ekebergsletta. Selv om bandet har en umiskjennelig sound som ikke alle er like fan av, skal man likevel gi kudos for at de faktisk skriver minneverdige låter som ikke glir inn i hverandre.
Det er derimot ikke alt som fenger like mye, til tross for gjenkjenneligheten. «Wake Me Up When September Ends» er en låt som Billie Joe Armstrong har sterk emosjonell tilknytning til, men som blir litt for fjasete og tam. Vekk meg heller når sangen er over. De velger også å runde av settet med den åtte minutter lange «Jesus of Suburbia», en fanfavoritt som denne anmelderen aldri helt har skjønt hva som er så spesielt med. Trommis Trey Cool pulveriserer trommesettet sitt før han rusler av scenen.
Foto: Terje Dokken
Vi får derimot en fin encore helt til slutt, med den nyere låta «Bobby Sox» og allsangslåta «Good Riddance (Time of your Life)». Fyrverkeri, pyro og konfetti runder av en upåklagelig solid konsertopplevelse.
Green Day var nok ikke den mest spennende bookingen for Tons of Rock veteraner, men man kan ikke si noe annet enn at trioen leverte. Med hitlåter på løpende bånd og en smittsom energi som fikk selv de øverst på tribunen til å hoppe, ble konserten en folkefest av øverste klasse og en fullverdig avslutning på torsdagen.
