Foto: Terje Dokken

Hvor skal man egentlig begynne med Poppy?

I en tid der kunstig intelligens fortsatt bare var noe man forbant med roboter som imiterte mennesker, dukket YouTube-kanalen ThatPoppyTV opp – en serie korte, absurde videoer som parodierte internettkultur, forbrukersamfunn og konspirasjonsteorier. I sentrum sto karakteren Poppy: tilsynelatende ikke et menneske, men en slags robot plantet av musikkindustrien for å spille på popens mest polerte klisjeer.

Bak det hele sto hennes daværende kjæreste og samarbeidspartner, i et samarbeid som etter hvert viste seg å være alt annet enn sunt. Ut av denne oppløsningen vokste en ny artist fram: en metallversjon av Poppy som med årene har utviklet seg fra eksperimentell pop til heavy metal og nå – på sitt ferske album Negative Spaces – beveger seg inn i metalcore-landskapet.

Etter årets kritikerroste Negative Spaces var det naturlig at konserten viet mest spilletid til dette albumet. Åpningen med Have You Had Enough? var et slagkraftig valg – en av de sterkeste låtene på plata, og en effektiv start.

Poppy er kjent for sine stadige transformasjoner, men på Tons of Rock var det sceniske uttrykket overraskende nedstrippet. Hennes tidligste pop-periode var fullstendig utelatt – forståelig nok – og de mange sceneforlatelsene antydet at noe mer kanskje skulle skje.

Kanskje et nytt kostyme? Et sceneshow med mer narrativ dybde? Men som oftest virket det som hun bare tok seg en pause og en vannslurk. Med unntak av Scary Mask, der hun faktisk bar maske, var oppsettet enkelt.

Bandet, utkledd som ninjaer, leverte tight og hardtslående. Poppy selv var i stadig bevegelse – med grasiøse piruetter og ballettaktige trinn som tilførte det visuelle et visst særpreg.

Det som gjør Poppy så fascinerende, er hvordan hun hele tiden balanserer kontraster: det søte og det brutale, det mørke og det lekne. Et av kveldens høydepunkt var Crystallized – et pust fra 80-tallets synthbølge.

Stemmen hennes var like delt som identiteten hun utforsker – vekslende mellom hviskende sårbarhet og skrikende raseri.

Men kanskje det mest merkbare ved konserten var hvor lukket hun virket. Man skulle tro at frigjøringen fra tidligere samarbeidspartnere og en ny musikalsk selvtillit ville åpne for en mer personlig tilstedeværelse. I stedet fikk man en Poppy som koste seg, ja, men som aldri helt slapp publikum inn. Et knapt “takk” på slutten var det nærmeste vi kom en kontaktflate.

Under Bite Your Teeth forsøkte hun å tenne publikum med en oppfordring til en gigantisk moshpit. Det burde vært settets klimaks – men det løftet seg aldri helt.

Interludene antydet at det kunne ligge et større konsept bak settet, men det forble uforløst. Musikken leverte, publikum var med – men artisten selv holdt seg litt på avstand.

Spørsmålet “Hvem er jeg?” har fulgt Poppy helt siden YouTube-karrieren startet. Kanskje har hun ennå ikke landet svaret. Kanskje er det nettopp det som gjør henne så fengslende. Konserten på Tons etterlot i hvert fall et levende mysterium.

Hvem er man egentlig, når masken faller – og det fortsatt ikke er noe ansikt bak?