Foto: Terje Dokken

Kledd i en kjole med det norske flagget svøpt rundt midjen og en maske som kunne vært hentet rett ut av en fantasyfilm, var det liten tvil om at Sharon den Adel og Within Temptation kom til å levere noe utenom det vanlige da de inntok hovedscenen Scream Stage på Tons of Rock 2025.

I et festivalprogram dominert av brutale metallband og høyenergiske moshpits, bar de symfoniske metallrockerne en annen type tyngde – en teatralsk, filmatisk kraft – og sto overfor oppgaven med å vise hvorfor også deres uttrykk hører hjemme helt øverst på plakaten.

Åpningen med den krigerske We Go To War satte tonen umiddelbart. Den Adel trådte selvsikkert ut på catwalken og fanget publikums oppmerksomhet med tilstedeværelse og autoritet. Stemmen hennes, kjent for sin emosjonelle rekkevidde og klokkeklare kraft – spesielt merkbart i Faster, hvor hun sang med en intensitet som konkurrerte med den brennende sola over Ekebergsletta. Dette var et av setlistens klare høydepunkt, og et øyeblikk der bandets melodiske tyngde virkelig fikk sagt sitt.

Settet på tolv låter bød på en blanding av nytt og gammelt, og klarte å favne hele spekteret av bandets diskografi. Den nyere Wireless, fra albumet Bleed Out, kom med en moderne edge og tung produksjon, mens Paradise (What About Us) løftet det hele til operahøyder.

Her var det lett å savne Tarja Turunen, som i studioversjonen gir låta et ekstra løft med sin tidligere Nightwish-prakt. Hadde hun vært på festivalen en dag tidligere, kunne det fort blitt et uforglemmelig liveøyeblikk. Likevel bar den Adel låta godt alene, med nok dramatikk og dybde i stemmen til å fylle begge rollene.

Det hele kulminerte i en vakker avslutning med Mother Earth, en låt som brøt med det meste annet vi hadde hørt denne dagen. Med sine naturromantiske toner og nesten folkemusikalske preg, malte den et helt annet landskap enn resten av festivalen – et musikalsk bilde som tok oss med til de dypeste, alviske skoger.

Sammen med Stand My Ground, som også fungerte som en hyllest til Ukraina, ble det et emosjonelt øyeblikk for konserten og en påminnelse om musikkens evne til å røre noe dypere enn bare danselyst og headbanging.

Konserten skilte seg markant fra festivalens ellers høyintensive program. Her var det knapt moshing å spore, men det føltes aldri som et savn – snarere som en nødvendig kontrast. Innenfor Within Temptations univers handler det ikke om kaotisk utfoldelse, men om å la musikken synke inn, bearbeides og virke.

Samtidig var det tydelig at dagslys og varme ikke alltid er symfonisk metals beste venn. Mange i publikum ble stående passive, og bandets visuelle uttrykk hadde nok gjort seg bedre i mørkere omgivelser.

Enkelte låter, som What Have You Done, imponerte teknisk, men manglet det lille ekstra som kunne gjort dem til konsertens klimaks – showet lente seg noen steder mer på studioeksakt fremføring enn på å skape store øyeblikk på scenen.

Likevel sto Within Temptation igjen som et av festivalens mest helhetlige og gjennomførte band. De leverte en konsert med hjerte, teknisk presisjon og følelsesmessig dybde – en påminnelse om at tyngde i rock ikke alltid må komme med blastbeats og growling. Noen ganger er det nok med en stemme som bærer gjennom alt.