Foto: Terje Dokken

Selv om Belfast-trioen Mo Chara, Móglaí Bap og DJ Próvaí har rappet sammen siden 2017, markerte de seg for alvor over det siste året, med eksplisitte, politisk ladede tekster om klasse, identitet og irskspråkets rettigheter.

Med debutalbumet 3CAG (2018) og den kritikerroste oppfølgeren Fine Art (2024), har de etablert seg som sentrale skikkelser i moderne irsk rapkultur.

Sceneopptredene deres har ofte vært provoserende og satiriske, og de har fått internasjonal oppmerksomhet, for eksempel da de opptrådte på Glastonbury i 2025, til tross for politisk press mot avlysning og BBC som ikke ville vise konserten. Mo Chara står forøvrig også siktet på en terrorliste for angivelig støtte til Hizbollah, som artisten selv har avskrevet som feilinformasjon.

Det var derimot liten tvil om at Kneecap kom til å levere en konsert som kom til å vekke reaksjoner. De ankom scenen med en tekst om at den norske regjeringen er medskyldig i folkemordet på Gaza gjennom oljefondets investeringer i Israel.

Gruppen åpnet med ITS BEEN AGES som starter humoristisk med “It’s been ages since we made the front pages”. Som de sa senere i konserten, skulle de ønske de ikke måtte gå opp på scenen hver dag og snakke om Palestina, men så lenge de har en plattform som tillater dem det, vil det fortsette.

Etterfulgt av Thart agus Thart tok det litt tid før Kneecap virkelig levde etter forventningene. Tydeligvis hadde svenskene gitt dem bedre respons, så her måtte vi åpne piten og vise hva vi var gode for. Et gammelt triks i boka, å sette opp mot svenskene, men det fungerer alltid.

“Nei, dere har ikke et schizofrenisk sammenbrudd. Noen av tekstene er bare på irsk”. Gutta hadde mye humor og så ut til å storkose seg blant et hav av palestinske og irske flagg.

Det føltes ut som konserten startet på alvor med Your Sniffer Dogs Are Shite som hadde en mye mer interessant oppbygning og premiss. Ikke en låt som løftet taket, men som viste Kneecaps evne til å kombinere humoristiske samfunnskritiske tekster med engasjerende melodier.

Særlig Orbital-samarbeidet på Sayonara var et av øyeblikkene Kneecap satte et mer techno-aktig preg på settet og lot melodiene skinne for alvor. Den traff så godt at de ble tilgitt for flausen å si at dette var første gang de spilte i Norge, da de var her sist i fjor på Bergenfest.

Kneecap hadde god energi på scenen og var veldig tilstede. Dette var en nødvendighet ettersom I’m Flush og et par andre låter ikke hadde helt lydnivået på sin side. Råskap var det ikke mangel på.

Etter et sett med kule beats, interessante tekster og ekstremt god stemning, var det allikevel noe som merket seg. Kneecap klarte mer enn fint å skape blant Øyas beste publikumsrespons, men musikken i seg selv var ikke alltid like engasjerende.

Det var litt for mange låter som gikk litt i hverandre uten å tilføye så mye til settet. Da ventet man bare på neste banger. Det var nesten som gruppen var klar over dette som under Rhino Ket der vi lovet at denne “slow burneren” var verdt det, så vi "måtte ikke gå helt enda". Det ble heldigvis verdt det.

Allikevel var det vel et slags gjenklang av resten av konserten at de hadde noen virkelig fulltreffere som så ble etterfulgt av låter hvor tekstene var det mest interessante.

For på låter som Get Your Brits Out var det så absolutt en låt som klistret seg fast på hjernen. Med kule visuals i bakgrunnen og den samme publikumskontrollen, var det øyeblikk som dette der hvor alt klaffet.

Det nådde nye høyder og allsang på H.O.O.D som beviste hvorfor Kneecap er frontfigurene vi trenger i disse vanskelige tidene. THE RECAP avsluttet med et smell og vi sitter igjen med en følelse av å ha sett Kneecap på akkurat sted til riktig tid.

Gi dem et par år til med et større repertoar, så er det ikke begrensninger for hva de vil få til.

FRI PALESTINA