Foto: Navn Øyafestivalen/Ihnebilder
Gundelach spiller en moderne blanding av elektronika, synthwave og elektropop. Stemmen hans er fløyelsmyk. Med både medrivende rytmer og en god melodi, låter det bra helt fra start. Når de drar på med litt hardere rytmer og beats, kan det minne om Underworld.
Gundelach har en lysere stemme på andre låta. Det virker som at han går opp en oktav på de fleste låtene uten at det går utover sangprestasjonen. Dette er en mer svevende sang over vandrende synth.
Gundelach har hele tiden en klar og fin vokal. Han som spilte synth, spiller nå elektroniske trommer (de som ble misbrukt på 80-tallet). Selv spiller Gundelach gitar mot slutten av denne rolige poplåta.
Fortsatt rolig tempo, men hardere rytmer på den norskspråklige singelen Vi Er Nærme Nå. Han drar et lekkert riff i et mellomspill. De rolige partiene av konserten låter stort sett helt nydelig. De drar på med fuzzgitar og hardere rytmer, vokalen er fortsatt rolig. Det er ganske rocka og tøft, men samtidig har Gundelach en sløy lekenhet jeg liker.
Han får med seg en gjestevokalist. Ary, som tidligere i sommer hadde en flott konsert på Picnic I Parken, klatrer oppå stillaset. Hun har en behagelig stemme som blander seg fint med Gundelach sin. Med bass og gitar, får den første låta med Ary et litt mer organisk lydbilde, selv om jeg fortsatt plasserer det som rolig elektropop. Det er mer rytmer og fart i den andre låta med Ary. Han legger på et lekkert gitarriff som rytmene overdøver. Hun er hovedvokalist, når de ikke tar annethvert vers. Stemmene deres er som skapt for musikken. Rytmene minner om Oslo-techno som Lindstrøm og Todd Terje. Jeg blir litt satt ut av hvor bra denne låta er.
Når Ary har klatret ned og gått, spiller Gundelach roligere, melodiøs elektropop,noe han kanskje er beste mannlige artisten på i Norge. Det går raskt fra pop til klubbstemning. På grunn av trærne rundt scenen, får vi faktisk den stemningen selv om det er utendørs og lyst ute. Han danser på stillaset. Jeg skal ikke klage på allsidigheten til mannen.
Poplåt med klubbrytmer som er i retning drum’n’bass. Rytmene tar mens han andre på scenen, Bendik HK, korer. Heftige rytmer og behagelig sanger smelter sammen som smør.
De tar det ned og er tilbake til elektropop i rolig tempo. Gitarriff gir lydbildet en ny dimensjon. Bassgitaren er grom og god. Et av høydepunktene er den nydelige singelen Duck Hunting. Med litt ekstra synthrytmer og gitar og bass låter denne godlåta skikkelig lekkert. Siste låt starter med gitar. Den blandes med svevende synth og synthtrommer. Dette låter veldig syntwave, så mye at Kavinsky kunne laget låta. Gitaren og live-tromming gir den likevel noe ekstra. Slik har hele konserten vært. Gundelach gir noe ekstra live, som en ikke finner på platene. Konserten er årets hittil største positive overraskelse på Øya.
