Foto: Øyafestivalen - Johannes Granseth
Daniel Romano’s Outfit er snart som Norgesvenner og regne, såpass ofte har de vært her de siste årene. Det siste albumet deres er jo også et livealbum spilt inn på Vulkan i Oslo. Akkurat det er vi veldig glade for. Er det noe verden trenger akkurat nå, så er det et skikkelig rockeshow.
Det er akkurat det Romano og hans Outfit leverer. De opererer etter normen fra sekstitallet der bandene kanskje bare hadde tjue minutter på å overbevise deg. De tar etter The Ramones som famøst bare sa 1-2-3-4 mellom alle sangene. Romano og bandet tar seg ikke tid til det en gang, hele konserten er så godt som en sømløs sammenhengende medley der energinivået nesten bikker 100% hele tida.
Utrolig fett, men gud hjelpe meg, så deilig det hadde vært med en liten pust i bakken sånn innimellom. Man kan ikke annet enn å smile, men likevel, det blir litt mye. Jeg har sett bandet en del ganger nå, og de siste årene så er det dette som har vært greia på konsert – og all ære til det. Jeg tror ikke det er noen andre som leverer en sånn rockefest for tiden.
Uansett hvor tøft, fett og innmari tight bandet er, så synes jeg de er aller best når låtene får skinne og komme til sin rett. For han har jo virkelig noen låter denne herren. Det absolutte høydepunktet i konserten for min del er derfor den briljante låta Impossible Green der tempoet dras litt ned og låta for skinne. Andre høydepunkter for undertegnede er Field of Ruins og Nocturne Child.
Daniel Romano er en god og raus bandleder, her får alle plass til å vise seg fram. Broren Ian Romano er et villdyr på trommene, den relativt nye bassisten Tommy Major trakterer bassen som John Entwistle og tar vokalen på et par låter. Som på Firebreather som hinter heftig til MC5s Kick Out the Jams. Carson McHone (sjekk ut soloskivene hennes, hun er fantastisk) synger også et par låter, korer, spiller gitar og her helt rå på tamburinen.
Dessverre blir konserten litt tatt av et gedigent regnskyll som kommer innover festivalområdet og en del av publikum flykter under tak. De som blir værende igjen får en avslutning av et band som fortsatt gir alt.
Daniel Romano’s Outfit er absolutt seg selv, og for en musikknerd så tror jeg de er det nærmeste man kommer å ha sett The Who på sekstitallet eller MC5 på tidlig syttitall. Høy-oktan rock n’ roll!
