Når ti personer står på scenen, kan man jo spørre seg hvor mye hvert enkelt medlem egentlig får bidra – men halleluja for et show!

Arp Frique & The Perpetual Singers er et musikalsk kollektiv ledet av den nederlandske multiinstrumentalisten Niels Nieuborg, kjent under artistnavnet Arp Frique. Gruppen kombinerer elementer fra P-funk, gospel og disco, og skaper en unik lyd preget av organiske rytmer, boblende basslinjer og svevende synths.

Deres nyeste album, The Gospel of Jesamy, er en personlig hyllest til Nieuborgs datter, der temaer som kjærlighet, spiritualitet og fellesskap utforskes gjennom musikkens kraft.

Sentralt i prosjektet står vokalistene Brandon Delagraentiss, kjent som «son of a preacher man» fra Houston, og den legendariske LA-sangeren Rocq-E Harrell, som har samarbeidet med Stevie Wonder og Earth, Wind & Fire, sammen med et ensemble av erfarne musikere, inkludert Marissa Nyamekye og Marilonah Copra.

Arp Frique & The Perpetual Singers ga oss en musikalsk opplevelse som forente fortidens sjelfulle tradisjoner med moderne uttrykk, og skapte en atmosfære av glede og dans blant publikum.

Sangerne entret scenen én etter én for hver sang, og tilførte sine egne særegenheter til låtene. Musikken holdt seg i gospelterritoriet, blandet med funk og R&B. Spesielt Brandon Delagraentiss fortjener ekstra skryt for nesten å virke besatt av den hellige ånd da han levde seg helt inn i Holy Ghost.

Musikken var ikke bare imponerende musikalsk, men også i måten den ble fremført på. Hvert enkelt medlem gikk ut med stor selvtillit og sang hver strofe som om det var deres eneste sjanse til å bevise seg.

Et kort interlude oppfordret oss til å la Gud omfavne oss, etterfulgt av Arp Frique som spurte om det var noen sjeler der ute som trengte å bli reddet, til tilbakelent respons. Heldigvis trengte ikke vår egen tro å spille noen rolle for hvor mye vi trodde på bandet denne ettermiddagen.

Til tider kunne det bli litt vel mye gladkristen allsang, og ikke alle låtvalgene var like spennende. Samtidig var stemningen og fremføringene så sterke at de kunne sunget hva som helst, og likevel levert en av Øyas mest dansbare konserter.

Vi ble guidet til høyre og venstre, og fikk en introduksjon av bandet – kanskje et av konsertens mest levende øyeblikk. Hvert medlem fikk skinne og vist fram vokaltalentene sine, samt sin egen lille sekvens som fremhevet dem.

Så var det trommisen sin tur til å synge. Kanskje ikke deres sterkeste vokalist, men på trommer skinte han desto mer. Låten startet som en småkjedelig ballade og utviklet seg til et ekte boogie wonderland.

Musikerne var alle mestre på sine instrumenter, spesielt bassisten som konstant sørget for at vi fikk lyst til å vrikke på dansefoten. Sangerne var også ekstremt entusiastiske og genuine.

Da Arp Frique annonserte at konserten snart var over, sukket mange – vi ville gjerne hatt mer. Derfor ble Elena en perfekt avslutning som samlet alt det beste bandet hadde å tilby.