Highasakites konsert i januar under Trondheim Calling var lite overbevisende. Pstereokonserten deres kan på mange måter ses på som en hjemkomst til byen som de har sine røtter fra. De har vært til sjøs og vender tilbake med et kritikerrost album, gode konsertopptredener og blitt roset opp i skyene av internasjonal musikkpresse. Forventingene var derfor høye hos mange da de innleder festivalen på den solfylte Marinen i Trondheim.

Photobucket
Foto: Stian Holmås

Noe nølende og nervøst tripper de ut på scenen foran et spredd publikum og begynner seansen uten ord. Vokalist Ingrid Helene Håvik addresserer publikum først etter andre låt, og det blir lite av det da hun på ingen måte er like karismatisk som når hun bruker sin voldsomme sangstemme som medium.

Son Of A Bitch spilles tidlig til sjenert applaus fra publikum. Derimot da animalske indianerrop innleder God Is A Banquet, begynner hårene å reise seg på armen og jeg blir minnet på hvorfor dette bandet er et av de mest talentfulle nykommerne vi har i Norge. Liveuttrykket deres er styrket siden sist. De har foretatt seg besetningsutvidelser, og ikledd seg indianerinspirert bekledning likt Team Me sine opptredener. Men her er den musikalske inspirasjonen mye mer markant.

Photobucket
Foto: Stian Holmås

Å være festivalens første konsert gjør det i utgangspunktet vanskelig å opptre, særlig foran et labert publikum. Da synthintroen til Indian Summer ruver utover Marinen glemmes alt dette og bekreftende jubel og applaus fra publikum oppstår. Det er lett å forstå at Bon Ivers Justin Vernon la sin elsk på dette bandet, som er en av få norske perler.

Det svært korte settet avsluttes uten at min personlige favoritt, Whatever That Means, spilles; men de lange vokalpassasjene i The Heron er en god erstatning i ettermiddagssolen. Pangstart på Pstereo 2012!