Det var med store forhåpninger jeg gikk ut av metroen på Menilmontante i Paris på jakt etter konsertstedet La Maroquinerie. De 500 billettene til konserten med The Decemberists var blitt revet bort uken i forveien, og alt lå til rette for en fantastisk kveld.

Da jeg ankommer konsertstedet har oppvarmingsbandet, Lavender Diamond, allerede kommet i gang med sitt sett. Pent og pyntelig, men ikke noe mer. Det var selvfølgelig The Decemberists vi alle ventet på.

Etter en kjapp omrigg er The Decemberists klare. Over høyttaleranlegget får vi imidlertid først en ferdiginnspilt beskjed der ”Portlands very own, The Decemberists” blir presentert, etterfulgt av at vi på hyggelig vis blir bedt om å hilse på sidemannen, samt veksle ti ord eller mindre med denne personen. Min sidemann, Pierre, lukter svette og snakker utelukkende fransk. Hva han sa vet bare han… Jeg fikk mumlet fram navnet mitt, at jeg kom fra Norge og at jeg gledet meg voldsomt til konserten.

Med det entrer The Decemberists scenen med hver sin rose i hånden, som de kaster ut til folket. Sjarmoffensiven er i gang og festen kan begynne. Og for en fest det ble! Startskuddet går med ”The Crane Wife 3”, førstesporet fra albumet ”The Crane Wife”. Det låter akkurat som det skal, og det er uunngåelig at alle hårene på kroppen reiser seg til en solid ståpels. The Decemberists følger opp med 3-i-1-sangen ”The Island: - Come And See – The Landlords Daughter – You Will Not Feel The Drowning”. Puhh…Lang tittel, nydelig låt.

Så var det tid for “Picaresque”, bandets forrige album. Først en heftig versjon av ”We Both Go Down Together”, så melankolske ”The Engine Driver”. I det ”Billy Liar” fra ”Her Majesty The Decemberists” runger over PA-anlegget, er det klart at Colin Meloy, med sin stemmeprakt, har full kontroll over publikum; de svinger på svansen! I hvert fall jeg og Pierre. Stemningen blir ikke dårligere av at The Decemberists følger opp med ”The Legionnaire’s Lament”, som omhandler nettopp en legioner i Paris, og det til tross for at låten blir avsluttet med at Colin Meloy truer med ”I don’t know if I’ll ever be back again”. Akkurat som i sangen. Jeg tror imidlertid at pariserne som var tilstedet har et håp om at det vil skje om ikke altfor lenge.

Opp. Opp. Ned. Opp. Opp. Sånn var det. Etter to forrykende låter strippes det hele ned. Bandet forlater scenen og lar Colin Meloy bli værende igjen alene for å fremføre ”Shankill Butcher”, der teksten er basert på den tradisjonelle barnehistorien irske mødre truet med ved dårlig oppførsel. Det er så inderlig og så vakkert, samtidig som historien ikke kan oppfattes som noe annet enn troverdig når Meloy hvisker: ”The Shankill Butchers want to catch you awake”. For å få fart på sakene igjen setter bandet likeså godt i gang med andresingelen fra siste plate, ”O’Valencia”. Festen er i gang igjen. En kjapp pustepause også direkte over til ”16 Military Wives”. Trommisen pisker skinn og jodler na-na-na-na, mens smil utveksles både på scenen og blant publikum.

Første omgang avsluttes med sistesporet fra ”The Crane Wife”, ”Sons and Daughters”. Alle synger med på sistestrofen ”hear all the bombs, they fade away”. Lavender Diamond kommer også opp på scenen for å si farvel til Europa, da dette var siste konsert på kontinentet for denne gang. Med seg har de gitaristens lille baby, digre hørselsvern og det hele – sjarmoffensiven er fullendt.

Etter øredøvende applaus klarer publikum å få bandet ut på scenen igjen for å gjøre ekstranummer. Først nydelige ”Red Right Ankle”, så med en improvisert versjon av Bad Companys’ ”Feel Like Makin’ Love” i samspill med Lavender Diamond. Langt fra perfekt, til tider kaotisk, men likevel morsomt. Også er det jo en fin låt.

Noe å utsette? Nei… eller jo! Det kunne godt ha vart lenger, for det gikk så altfor fort. Jeg kunne også godt tenkt meg å høre ”Yankee Bayonet (I Will Be Home Then)”, eller ”Here I Dreamt I Was An Architect” for den del. Det blir likevel bare flisespikkeri. Konserten var enestående, den.

Ta med deg bandet ditt til Norge, Colin Meloy!

10/10