Da The Go! Team slapp sitt debutalbum, Thunder, Lightning, Strike, i 2004, var det til enstemmig jubel fra presse så vel som publikum. Med låter som hentet inspirasjon fra barneregler, cheerleader-rop og TV-temasanger, gav Brighton-sekstetten oss et album gjennomsyret av spilleglede, fart og moro. På papiret er det ikke mulig å se hvordan slik en oppskrift skal kunne feile på scenen.

Nettopp derfor var overraskelsen stor gjennom mer eller mindre hele første halvdel av The Go! Teams konsert på Øya. Det finnes riktignok ingenting å utsette på bandmedlemmenes energinivå eller sceniske opptreden, der de konstant spratt rundt på scenen. Det var tydelig å se at musikerne koste seg, at gleden deres over å stå på scenen var genuin. Merkelig nok var det langt vanskeligere å gjenkjenne denne gleden imellom låtene.

Ninja har potensialet til å være en fabelaktig frontfigur. Hun er energisk, intens og leverer varene når det gjelder både sang og dans live. Hennes eksentriske væremåte fanger på mange måter selve essensen av The Go! Teams originalitet. Men hvor forsvinner denne kapasiteten i pausene mellom låtene? Ninjas forsøk på å nå frem til publikum og skape stemning virker kliniske, innøvde og absolutt uentusiastiske. Der gruppen virker spontan og ektefølt under fremførelsen av låter, mangler disse kvalitetene totalt med en gang bandmedlemmene legger fra seg instrumentene for en stakket stund.

I tillegg til disse mer eller mindre klisjerte og tafatte forsøkene på å live opp publikum fantes det også ytterligere problemer ved Ninjas monologer. Selvreklameringen av bandet og deres nye album var tidvis skamløs, der sangeren til enhver tid sørget for å få nevnt bandnavnet i hver setning, terpet hvilke låter som senere ville komme ut som singler og generelt hypet egne verk mer enn hva publikum faktisk gjorde.

Nuvel, konserten var på ingen måte en misère. Publikum fulgte gradvis opp bandets entusiasme for musikken og, tro det eller ei, kontakten mellom artist og publikum ble også bedre. Musikalsk sett lå bandet i forventet landskap. Låtene fra debutplaten skilte seg ikke stort fra albumversjonene og også live var det energi, dans og glede som stod i fokus for bandet. Ut ifra førsteinntrykk å dømme, kan det låte til at det vanskelige andrealbumet nok vil bli en liten nedtur fra Thunder, Lightning, Strike. Dette gjør derimot ikke så mye dersom bandet fremdeles vil spille låter som Ladyflash og Bottle Rocket like bra som de gjorde på Øya i går. Og er vi riktig heldige får vi neste opptreden på en litt mer egnet scene og en Ninja litt mer egnet for kamp.

6/10