oppmerksomheten mot scenen og Obliteration ca kvart på ti.
Obliteration fra Kolbotn ga i fjor ut en fest av en Deathmetal-skive; "Necropsalms". Etter en nylig avsluttet USA-turnè var det altså Oslo-publikummet som stod for tur. Med Hugo bak volumkontrollen og blytung "back-to-the roots"-deathmetal fra høytalerne må jeg medgi at jeg koste meg stort. Obliteration leverte et kort og konsist sett den beskjedene folkemengden tydelig satt pris på. En naturlig overvekt av låter fra nevnte Necropsalms, god lyd og en passende dose død og fordervelse gjorde sitt. Ikke en konsert som vil leve for alltid, men absolutt bra gjennomført.
Etter den naturlige omriggssiggen var det duket for Oslobandet Mongo Ninja. Med Kristoffer Schau på vokal og tre medlemmer fra Blood Tsunami sier det seg selv at balladene ikke er i overtall. De har nettopp sluppet skiva "No Cunt For Old Men" og var tydelig hypp på å vise Oslo hva som gjelder om dan. En blanding av punk, rock og metal med tilhørende forbanna vokal tok over Garage og den stadig ekspanderende folkemengden. Stemninga og ikke minst lyden satt fra første låt og mongoene leverte et suverent sett kjappe og fengende låter. Etter kun å ha hørt forrige plata og aldri sett dem live blei jeg hardt positivt overraska. Og jeg var ikke aleine om dèt skal man dømme etter responsen fra publikkum. Rett og slett en overbevisende og beintøff konsert. Rett fram og rett i trynet. Og tar man med underholdende tekster av typen "If I wanted a brother, I'd kill my father and fuck my mother" sier det seg selv at dette var gøy! Håper ikke det blir lenge til neste Oslo-gig.
Siste og mest headliner ut var det forholdsvis nye bandet Djerv. Det frontes av Agnete Kjølsrud fra Animal Alpha og gulvet foran scenen var ganske så tettpakka da Djerv entret scenen. Lyden var om mulig enda et hakk drøyere og alt lå til rette for en susende avslutning på en feit kveld. Men Djerv greide ikke å overbevise på samme måte. Det var ikke noe spesifikt feil, men man kjenner fort når en konsert ikke funker optimalt. Djerv leverte varene, men uten den intensiteten og nerven som må til. Selv ikke en cover av godlåta "Symphony Of Destruction" (Megadeth) fikk publikum på gli. Mot slutten av konserten fikk jeg bekreftet mitt eget inntrykk da jeg kunne konstatere at lokalet var tydelig mindre befolket enn da konserten starta. Musikken er i utgangspunktet fet nok den, seig, hard og tung, men det fenget ikke nok denne kvelden. Håper konserten på Øyafestivalen forandrer inntykket jeg og trolig mange andre satt igjen med da vi ruslet opp trappa og ut i den forlokkende sommernatta.
