
Sjøl om Bejar ikke gjør noe som helst ut av seg annet enn å synge sangene med sin karakteristiske stemme og drikke øl, og bandet bare er tight og streite og velspillende, ble konserten både gøy og groovy. At Bejar, rusa som rakkern, er en innadvendt skikkelse funker egentlig ganske greit. Det får en slags effekt når det settes opp mot streitingene han spiller med.
Saksofonen druknet iblant litt i lydene av de andre instrumentene, men når den kom klart og tydelig fram, var den og trompeten det det svingte mest av. Det er rett og slett altfor lite saksofon og trompet i moderne popmusikk. Utover en bortgjemt saksofon var dette like bra som på plate, og aller best var kanskje tittellåta og Song For America. Slik skal popmusikk låte!

Foto: Steffen Rikenberg