Gjenforeningenes Interesseorganisasjon Øyafestivalen dro opp mange gamle kort fra ermet i år, mange flere enn de pleier. Et av de det var knytta mest spenning til var amerikanske The Jayhawks som endelig var samlet igjen med både Gary Louris og Mark Olson. Dessverre uten den faste trommeslageren, som måtte ta turen tilbake til USA på grunn av sjukdom i familien, men med vikartrommis Alexander Lindbäck fra Seven Doors Hotel. Det gikk fint det.

Photobucket

Jeg har aldri elsket The Jayhawks, men jeg har alltid syns det har vært både bra og fint. Så dere blodfans må ha meg unnskyldt når jeg ikke syns dette var heeeelt fantastisk, men bare fint. Utover den helt strålende låttroikaen i midten, med Blue, I’d Run Away og Miss Williams Guitar, som var bortimot perfekt, ble det for meg litt for mye fyllstoff og uengasjerende. Det ble bare fint.

Photobucket

Det var ingenting å si på evnene. Olson og Louris sang harmonier som få andre, og Louris spilte gitar med bravur. Men jeg savnet å bli tatt skikkelig tak i, røsket litt i. I stedet ble det å bare stå der og høre på, mens man kanskje småsnakket litt med sidemannen (sorry for det!). Men The Jayhawks har vært lenge fra hverandre, kanskje trenger de litt tid på å få opp farten? Om ikke annet blir det i hvert fall spennende å høre den nye plata deres, som kommer senere i år.

P.S.: Jeg fikk dessverre ikke sett hele konserten. Jeg måtte droppe det siste kvarteret for å møte legendariske Keith Morris fra OFF!.




Foto: Amund Øverbye