Fredag
HighasaKite innleder Trondheim Calling. Med plateslipp 3. februar og som en hyppig lytter av singelen Indian Summer og den nye Son of a bitch, var forventningene til denne konserten høye for min egen del. Som den første konserten i hovedscenen, Byscenen, var oppmøtet temmelig labert til en allerede stor og upersonlig scene. Bandmedlemene, med fartstid i PELBO og Your Headlights Are On, gir publikum en svært stillestående fremføring, men løftes opp av deres erfaring og en tydelig selvtillitt på scenen. Vokalist Ingrid Helene Håviks stemme er på ingen måte særegen, men preges av en maskulinitet som umiddelbart appelerer. En helt OK konsertopplevelse, derimot hvis jeg lukker øynene og forestiller meg på en intim klubbscene, kribler det i magen.
Nede på Brukbar byr Jolienoire på riffene publikum har ventet på hittil. Mye romstering med lydteknikken, og lange pauser mellom sangene men alt dette gir bare ytterligere sjarm til indierockpakken vi blir servert. Gulvet er stappfullt foran gutta som gir oss tunge, lange gitarpartier med dundrende trommer; et rockeband i sitt rette element!
The Avalanche. Foto Stian Holmås
The Avalanche utfordrer senere byscenens upersonlige karakter; i klassisk shoegaze-stil gir kollektivet oss en stillestående fremføring med drivende trommer, fjerne gitarsekvenser og drømmende vokaler. Lyden er noe dårlig til et band som er avhengig av bra lydteknisk arbeid, og opplevelsen er derfor litt begrenset. Men idet tempoet dras opp, løftes etterhvert både blikket og publikums entusiasme.
Fredagens høydepunkt er garantert Amish 82. Det er først her at en forbindelse blir dannet og opprettholdt med publikum gjennom bandmedlemes hoppende og lekende opptreden. Paralellene til Datarock er tydelige men de har allikevel et helt unikt konsept gående. Elektropoppens synthinferno slippes løs supplert med et fantastisk trommedriv. Vokalistens stemme, som forøvrig er overraskende lik The Cures Robert Smith, griper tak i publikum og samspillet mellom bandmedlemene resulterer i et dansende og begeistret publikum. Amish leker rett og slett med oss! Men det er først når tittelsangen på EPen deres Hollywood spilles, at bandets potensiale åpenbarer seg fullstendig. En perfekt avslutning på en maratonkveld!
Amish 82. Foto: Stian Holmås
Lørdag
Synne Sanden har vært totalt utenfor min radar og jeg har sjelden erfart lignende innlevelse og sjel i en opptreden. Det er tydelig at hun har en historie å fortelle og vrenger seg etter melankolien og stemningen i låtene hennes som til tider virker høytsvevende og fjerne. Etter sangene trekker hun fram et sjenert smil og takker publikum ydmykt. Lydbildet er klassisk pop med elektroniske tendenser og er upåklagelig.
Synne Sanden. Foto: Stian Holmås
Angelicas Elegy, nylig omtalt som en av bransjens mest spennende artister, skuffet heller ikke. Et ungt og friskt band som framstår svært komfortable på scenen. De fyller umiddelbart salen med en energi, gjennom deres kaotiske trommeverk, lange organiserte gitarpartier, forvrengt vokal; organisert kaotisk støy beskriver lydbildet. Det er lite som skiller låtene fra hverandre og det føles til slutt som om man har erfart en halvtimes lang jamsession. Dette funker derimot til deres fordel; du blir tatt med ut på en reise, om det enten er de lange gitarpartiene eller vokalen som dominerer lydbildet, forsvinner du inn i den musikalske tåken de skaper.
Angelica's Elegy. Foto: Stian Holmås
Nede på Brukbar er det fest, og på scenegulvet står kveldens visesanger Christoffer Øien. Han temmer publikum, som er vendt mot hverandre i prat, med fortellinger om hverdagens kvaler. Det er få som får til å skape en troverdig sang om nettopp det å være fyllesyk. Den akkustiske rocken med innslag av både fiolin og piano skaper en slags sentimental stemning idet sangene dras ut i lengden og vi lytter intenst etter for å få med oss det som blir formidlet i tekstene hans.
Christoffer Øien. Foto: Stian Holmås
By:Larm-aktuelle Bendik erfarte jeg for første gang på urørtfinalen nøyaktig èn uke siden, jeg stillte meg noenlunde skeptisk til dette bandet ettersom jeg finner albumversjonene av låtene deres noe kjedelig. Jeg ble overbevist om det motsatte den fredagen. Ikveld byr Bendik på den samme opplevelsen, men i enda større grad. Lyden har vært til tider problematisk på Byscenen, men under denne framføringen er den perfeksjonert. Jeg trodde aldri jeg skulle beskrive en konsertopplevelse med et så klisjèaktig ord som magi. Men det er nettop tilfellet her. Det er ikke bare vokalist Silje Halstensens stemme som ryster sjelen, men hvor gjennomført hele tremannsbandet er. Jeg vil særlig trekke frem Eivind Helgerøds imponerende trommeferdigheter og gir et ellers svevende og drømmeaktig lydbilde den rytmen den behøver for at publikum letter på føttene. Særlig urørtlåta Igjen vekker en stemning i salen; den begynner i det små og bygger opp moment før den velter over oss i sin praktfulle helhet anført av fengende trommer, synth og vokalist Siljes mektige stemme. Trondheim Calling to the far away towns. By:Larm, Oslo, gled dere.
Bendiks Silje Halstensen. Foto: Stian Holmås
Resten av kvelden byr på, for min del, Einar Strays intimkonsert på Brukbar. Bandmedlemene omtrent velter over hverandre i den lille scenen og gir oss en sjarmerende og fengende konsertopplevelse. Diverse stryk og blåseinstrumenter kombineres effektivt med en sittende Einar Stray som sliter med en lav vokal i starten.
Trondheim Calling var uten tvil en fabelaktig feiring av artister med tilknytning til Trondheim, som for tiden lever i en musikalsk skygge av Oslo og Bergen. Årsakene til dette er uklart og til tider uforståelig etter det jeg har opplevd under festivalen. Det blir spennende å se hvem som iløpet av året klarer å ta steget fra lokal, up-and-coming artist til en nasjonal aktør. Flere av festivalens artister er allerede booka til større festivaler i Norge. Trondheimsbaserte Autolaser, Bendik, HighasaKite, The Avalanche, Jabba the Butt og danske Scarlet Chives skal alle til By:Larm i Oslo som tradisjonelt er svært viktig for band i overgangen fra lovende artist til suksèssfull artist.
