Foto: Terje Dokken
30. november 2003 sto det fire unge karer med merkelige hårsveiser og spilte låter fra debutplaten sin Youth & Young Manhood på John Dee i Oslo. Til tross for at det gikk ganske så brillefint, så skulle det likevel ta 22 år og 7 album til før Followill-brødrene (og en fetter) i Kings Of Leon kom tilbake til Oslo.
Riktignok var de på Hovefestivalen i 2013, men å gå fra John Dee til et ganske godt besøkt Unity Arena på Fornebu fortjener likevel merkelappen "The comeback story of a lifetime", som de også sang denne kvelden.
Oslo Spektrum er en eneste stor byggeplass, så det er flere artister som var påtenkt Spektrum som ruller inn i Unity Arena på Fornebu (tidligere Telenor Arena) denne høsten. Først ut var Kings Of Leon, og senere får vi både våre egne Highasakite, Carola, Simply Red og Roxette for å nevne noen. Halve arenaen er lukket av med store sorte tepper, og med det fikk vi ståplasser på halve gulvet og den ene kortenden til sitteplasser. Det fungerte greit nok, både lyd- og utformingsmessig.
20.35, faktisk 5 minutter før tiden, gikk lyset og våre venner startet opp med "Ballerina Radio" fra sistealbumet. Litt sånn ta-og-føle-på innledningsvis begge veier. Et publikum som kanskje ikke er helt oppdaterte med det nye, og et band som ikke helt visste hva de gikk til etter nesten et kvart århundre borte fra Oslo-publikummet.
Men det løsnet mer og mer, og de arbeidet seg inn med låter som garasjerock-favoritten "The Bucket", den deilig masete "On Call" og ikke minst "Radioactive". Og det låt upåklagelig fra de seks der oppe, fire blad Followill og med ytterligere to innleide turnémusikere i ryggen.
"Revelry" var flott, og publikummet myknet opp gradvis til å ta i mot den sløye og lett hypnotiserende "Closer" litt senere. Faktisk med kveldens største jubelmottagelse så langt. Isen var brutt, og vokalist Caleb Followill ble mer snakkesalig. "Last time we were here was 22 years ago. We were 5 years back then" og "We didn't know if anyone would show up, but thank you so much for being here". Hyggelig fra en ydmyk frontfigur som ikke oser av rockestjerne, men litt som han hyggelige naboen som smiler lett og nikker fra over gjerdet. Det er et stykke til Chris Martin, Eddie Vedder, Dave Gahan eller Bono her, men det gjør absolutt ingenting.
Det ble også allsang da en av bandets sterkeste låter "Pyro" kom litt over midtveis, etterfulgt av "Arizona" som også ble en vinner. Da hadde vi allerede også fått den eneste låten av dagens repertoar som ble spilt på John Dee i 2003, nemlig "Molly's Chambers". Og det er gøy å høre de gamle primitive indielåtene sammen med de nyere og grandiose stadionlinnslagene senere i karrieren. Således savnet vi både "Slow Night, So Long" og ikke minst "Taper Jean Girl" fra de tidlige og svette klubbdagene.
Kings Of Leon hadde mye på hjertet, og vi ble servert 25 låter over 1 time og 55 minutter. "Waste A Moment", "Find Me" og "The Bandit" satt godt, men de mer sære låtene som fjorårets "Seen" var også glimrende. Kings Of Leon i all sin utstrakte prakt.
Og selvfølgelig gikk det i taket da "Use Somebody" kom som siste låt i hovedsettet. Konserten var allerede en vinner, men de hadde også et ekstra gir på slutten med kveldens mest bråkete "Black Thumbnail" til kveldens siste monotone hypnose "Knocked Up" og stadionvinneren "Sex On Fire" i finalen.
I løpet av kvelden var både band og publikum også blitt "on fire", og med det resultatet skulle det ikke forundre oss om Kings Of Leon faktisk husker Norge når de skal plotte neste turné et litt stykke lengre ned i veien.
Jeg tror de vil huske denne kvelden som en arbeidsseier som smakte riktig så godt.
