Foto: Carsten Endresen


«Hallo, Bergen! Det var her det begynte, så fint å vende tilbake.»

Det er selvsagt sin musikalske «løpebane» The Aller Værste-Øhrn viser til, en bane som i flere tiår kun har eksistert utenfor det offentlige rom.

Men nå er han i Bergen for å slippe sitt første soloalbum, "Hjem", som vi gav karakteren 7. Da slipper han ikke unna å vende tilbake.

Det virker som om han har gjort alt han har kunnet for å skjule at han skal spille, og dermed er det bare Musikknyheters detektiv, og noen titalls engasjerte som får den luksusen deltakelse på intimkonserter normalt er.

Øhrns nåværende musikk er skapt for en slik setting. Han utnytter den muligheten den gir for uformell nærhet med publikum, med anekdoter og betraktninger mellom de lavmælte låtene som dominerer settet.

Disse fremhever han særegenhetene ved, med en dynamikk som jeg synes er mer vellykket enn på albumet. Jeg tror faktisk en del av årsaken er at det på de mest drivende låtene bare er trompetist (og keyboardist) Gunnar Halle som representerer blåserrekken. Han høres også litt bedre på en del av de andre låtene.




Kanskje i en annen målestokk, er det på de låtene som om Chet Baker har sluppet fri fra James Browns blåserrekke. Og følsom trompet er mer naturlig i Øhrns lavmælte musikk enn i Browns more is more.

Bassist Putte Johanders få, men svært groovy og velplasserte ekstratoner hjelper til i svingene med trykk.

Dette gir rom for at Øhrn kan fremføre deler av settet enda mer lavmælt enn gjennomgangstonen. Et sett som består av alle albumlåtene, samt uutgitte "Strandvakter" og "Blodsbrødre".

En av mine albumfavoritter, "Ingen fortalte", avløses av Strandvakter, som jeg synes trumfer flere av låtene på albumet.

Den slentrer så silkemykt inn i "Kiwipose" at man kan høre lyden av gåsehud som vokser over Stephan Siebens siste gitartoner. Dette var konsertens største høydepunkt for meg.

Var det da vi også hørte perkusjon med ekstra stor innlevelse fra trommis Knut Arne Finsrud? Det var mange slike fine leveranser å få med seg i settet.




Øhrn streber vokalteknisk ikke etter Kurt Nilsen, men synger ikke surt, og har faktisk tydeligere signatur enn Nilsen. Noen av oss setter like mye pris på det som å høre på Sølvguttene.

Låtene hans står for seg selv; han trenger ikke komme til Bergen og framføre The Aller Værste-låter. Men her hvor Store sterke damer ble laget og spilt inn, gir Øhrn oss den som ekstranummer, tydelig fornøyd med et like fornøyd publikum.