Foto: Suie Ann Le
Årets OsloWorld ble sparket i gang på tirsdag, og en uke fylt til randen med kulturelle opplevelser ligger foran oss. En gyllen mulighet til å ta et steg ut av vår lille norske boble og se hva resten av verdens kriker og kroker har å by på. Denne onsdagskvelden står både ghazal-sang, indisk jazz og psykedelisk cumbia på plakaten, men for undertegnede går turen først til Goldie og litt nederlandsk postpunk.
Tramhaus er relativt ny i spillet, men har allerede klart å skape seg et solid rykte som et liveband en bare må få med seg. De har kjørt fullpakkede turnerunder på kryss og tvers av verden siden starten, og med tanke på det de leverer ikveld er det ikke uten grunn at de fortsetter å bookes heller. Debutalbumet The First Exit kom ut ifjor til velfortjent kritikerros, og lista for kvelden er lagt høyt.
Til tross for internasjonale lovord er det ikke akkurat kø utenfor eller flust med folk i salen når klokka nærmer seg åtte. Sakte men sikkert begynner det derimot å bli en liten tett halvsirkel rundt scenen, og når kvintetten til slutt kommer på tjue minutter etter konsertstart føles salen full nok. I alle fall til at sjenerte nordmenn tørr å bevege seg bittelitt tettere og lenger fram mot scenen når vokalist Lukas Jansen ber oss trekke nærmere.
De sier vel at den som venter på noe godt venter ei forgjeves eller noe sånt. Vel, så fort Tramhaus kjører i gang med «Once Again» og «I Don`t Sweat» viser de fort at de var vel verdt ventetiden. Til å være et nytt band er det de leverer fra første sekund overraskende solid. Som om det var gamle ringrever en var vitne til på scenen. Ledet av blikkfanget Jansen, som med sin karismatiske energi og innlevelse oser postpunken langt utover Goldie sine dører, kjører kvintetten låt etter låt med selvsikker letthet.
Tramhaus er som ett med både scenen og publikum der de leker med hverandre og smiler fra øre til øre innimellom å levere hardbarka og svett postpunk. Å oppleve dem på en såpass intim scene som første etasjen på Goldie, er nok også der de skinner best. Selv om en ikke skal se bort ifra at de fint klarer å boltre seg like godt på større scener.
Gjennom den vel planlagte setlista er det egentlig ingen låter som føles ut som fyllåter. Hver låt får sin fortjente plass, om det så er de noe mer lavmælte momentene hvor en får pustet ut til fengende bassriff eller høypakka skriking hvor en bare må riste håret løst. Det er øyeblikk en kanskje kunne småpirket på at noe av vokalen til Julia Vroegh og Nadya van Osnabrugge forsvinner mer enn de burde inn i bakgrunnen, men dette er virkelig småplukk. Og til syvende og sist skal jo livemusikk være litt upolert.
Om det var noe å plukke på er dette også helt glemt når siste låt kjøres i gang. «Minus Twenty» er rett og slett en pangavslutning på en allerede imponerende konsert. Og et genialt strøk hvor de etterlater oss i publikum absolutt lengtende etter mer. Om band av typen Viagra Boys er din greie, er definitivt Tramhaus noe du må sette på lista umiddelbart.
