– 80 år gamle, men likevel tidløse

Foto: Julia Marie Naglestad

For den norske jazzgitarlegenden Jon Eberson var de amerikanske jazzballadene aldri pensum – de var arv. Hans far, også jazzgitarist, spilte dem hjemme: de kom drivende fra radioen, fra nedspilte vinylplater, eller dukket opp i stuejammer der familieliv og musikk gled over i hverandre.

Da Jon fikk en datter, fortsatte mønsteret. Marte lærte de samme melodiene, ikke under scenelys eller i øvingsrom, men i de hverdagsøyeblikkene som betyr mest: på et knirkete piano etter middag, en gitarlinje spilt halvveis for seg selv, halvveis for den som tilfeldigvis hørte etter. Det var ikke undervisning – det var arv, tatt inn like naturlig som språk.

Før lammemiddag

Nå har de tatt denne tradisjonen et steg videre, og far og datter er nå ute med albumet Forgetful, hvor de tolker ni jazzklassikere fra 30- og 40-tallet.

– De to tidligere albumene med Eberson har vært originalkomposisjoner fra dere. Nå har dere gått løs på en hel haug med jazzklassikere? Hvorfor det?

– Det startet i påsken i fjor, da var jeg hjemme hos foreldrene mine. Pappa satt i stua og spilte som vanlig. Han låser seg ikke inn på noe øvingsrom. Plutselig begynte han å spille på It Never Entered My Mind og da begynte jeg å nynne oppå og synge teksten litt.

Marte forklarer at det lå ikke noe mer i det enn det, og like etterpå gikk de og spiste lammemiddagen mamma hadde laget. Men frøet var sådd og begynte å spire i hodet hennes.

– Jeg tenkte det hadde vært litt hyggelig å spille inn både den og andre klassikere. Dette var også i en periode hvor jeg hørte på gamle klassikere som jeg ikke hadde hørt på flere år, men som har vært med meg hele livet. Og siden både pappa og jeg kjenner disse låtene ut og inn var det bare å sette seg ned og spille de inn. Etter å ha bestemt oss for hvilke låter vi ville bruke.

Spontant og live

De dro da til Roar Nilsen og Nabolaget Studio og begynte å spille inn låtene. Dette gikk parallelt med alle andre spillejobber og prosjekter.

– Det lå ikke noe strategi bak dette, annet enn at vi ville vise fram disse låtene som er en del av vår kunstneriske historie.

Musikken er bare Marte og med faren på gitar. De spilte det inn samtidig, men i to ulike rom.

– Pappa har en øresykdom som gjør at vi måtte sitte på hvert vårt rom, men alt er spilt inn spontant og live. Og så har han gått inn etterpå og reparert litt her og der og lagt på noen ekstra akkorder der det trengtes.



– Back to basics, liksom?

– Ja, det er det jo. Men det er jo også slik mange av disse låtene ble skrevet. Og så har de vært tolket på ulike måter av mange artister.

Det er ikke uten ærefrykt hun gir ut dette nå.

– Da jeg studerte jazz, så var det helt utenkelig å spille inn de låtene. Når man er student, så har man jo bare lyst til å skape nye ting. I tillegg er det så mange som har tatt tak i det materialet før, men så var det et eller annet med at når vi begynte på dette prosjektet, så føltes det veldig naturlig.

Å ha levd en stund er også en fordel, mener hun.

– Jeg er på et annet sted i livet nå tjue år senere enn da jeg var student, så på en måte føles det mer riktig å synge disse tekstene nå, enn da jeg var tenåring, om du skjønner. Nå har jeg et litt mer levd liv og flere opplevelser. Det gjør at det også føles mer troverdig ut nå. Det er riktig tidspunkt å ta fram disse låtene nå. Og det er jo tidløs musikk som kommer og går, disse låtene vil aldri dø.

Melankoli og rødvin

Hun sier at de var nøye på at låtene de valgte ikke skulle være av type My Way og Sinatra-segmentet.

– Vi valgte musikk som passer våre personligheter, og vi er nok mer melankolske. Og vi spilte dem inn i en veldig avslappet atmosfære, det var lave skuldre og ikke noe press. Og dette er jo musikk som pappa og jeg har spilt sammen mange ganger, og derfor var det fint å få det dokumentert.

– Du snakker om melankoli. Jeg fikk assosiasjoner til en helt stille jazzklubb med intim stemning og noe godt i glasset..

– Ja, det er jo det jeg håper at folk skal få en opplevelse av. Mange av disse låtene har jo blitt spilt av store navn før, men av og til kan tekstene forsvinne i arrangementet. Mitt håp er at folk får med seg mer av tekstene og melodiene på en litt annen måte, slik vi har arrangert dem.

– Mange griner på nesen over cover-låter, men det å tolke andres musikk er jo også en kunst.

– Jeg synes heller ikke at det er noe skille der. Man lærer veldig mye å tolke andres musikk og, og så handler det jo om å klare å prøve å sette seg inn hva de tenkte og følte da de skrev det. Samtidig som du forsøker å gjøre noe eget ut av det. Jeg husker da jeg studerte var det et stykke klassisk musikk vi skulle framføre. Læreren vår snakket om historikken rundt hvorfor komponisten hadde skrevet det, og det gjorde at jeg skjønte mer alvoret rundt det, og kunne leve meg enda bedre inn i musikken. Så for meg er både det å skrive eget materiale og det å tolke andres noe jeg tar like mye på alvor.

Chet Baker

– La oss gå gjennom låtene dere har spilt inn. Dere går jo kraftig ut med Chet Bakers Forgetful. Hvorfor begynner dere med den?

– For det første er det en låt ikke så mange andre har gjort, i hvert fall ikke like mange som enkelte andre jazzklassikere. Og det er noe med stemningen i låten vi liker godt. Det handler om at du en dag vil angre på at du holdt for deg selv det du burde delt med en annen person. Teksten er litt vag og poetisk, den staver ikke ting rett fram for deg. Musikalsk sett er låten vanskelig å synge, for den modulerer hele tiden. Man må hele tiden tune seg inn på riktig tone, og det gjør det ekstra interessant å gjøre låta.

Låt nummer to på albumet er He was good to me som ble skrevet i 1930 av Richard Rodgers og Lorenz Hart. Den skulle egentlig være med i musikalen Simple Simon, før den ble droppet rett før premieren. Den ble senere utgitt av en rekke artister og har blitt en klassiker.

– Hva var det som tiltalte dere med den?

– Det var en låt jeg ikke hadde hørt like mye på som de andre, men pappa sa at vi måtte ta den med. Den har en fin melodi og en fin tekst som jeg gjerne ville synge. Den har en del pussige setninger som jeg trodde jeg skulle streve litt med, men det gikk veldig bra å synge den. Og det er nok en låt som ikke så mange andre har spilt inn.

Snakker i bilder

The Night We Called it a Day er en jazz-standard som ble skrevet i 1941 av Matt Dennis og Tom Adair. Den har æren av å være den aller første låten Frank Sinatra spilte inn. Marte sier den ble valgt fordi den er veldig billedlig i måten teksten er skrevet på.

– Det er litt vanskelig å forklare… Teksten sier ikke rett ut hva det dreier seg om, samtidig som den gjør det. Men den gjør det på en billedlig måte, som om du satt og tolket et bilde. Det er i hvert fall slik jeg ser den for meg når jeg hører den.

Hun sier at teksten også føltes personlig.

– Jeg har jo vært gjennom det låten handler om, et brudd, og man får inntrykk av at personen i sangen er lei seg. Og det er jo lett å sette seg inn i, for de fleste, tror jeg.

– Bob Dylan framførte den på nest siste sending som David Letterman gjorde.

– Nei, er det sant? Det må jeg se om jeg kan finne et opptak av.

Duke Ellington

Låten Laura fra 1945 er en annen stor jazzklassiker fra en film med samme navn. Opprinnelig skulle de bruke Duke Ellingtons låt Sophisticated Lady, men komponist David Raksin mente han kunne lage noe som passet bedre. Han fikk samme helg et brev fra kona hvor hun skrev at ekteskapet deres var over, og brukte dette som inspirasjon til låten. Marte sier hun liker både filmen og låten godt.

– Den er ganske speisa den filmen. Jeg lurer litt på om ikke David Lynch må ha sett den og fått inspirasjon til Twin Peaks. Handlingen er om en dame som blir funnet drept og sakte, men sikkert blir detektiven som etterforsker saken forelsket i den avdøde. Så kommer hun tilbake, og det er masse mystikk og litt forvirrende scener.

Hun sier det er Billie Hollidays versjon av denne låten hun har hørt mest på.

– De versjonene jeg hørt har vært med storband og strykearrangement. Den har mange tydelige referanser til filmen, med tekstlinjer som «footsteps down the hall» og om det å være stormforelsket i en mystisk person, mens du lurer på om alt bare er oppe i hodet ditt. Både pappa og jeg liker godt det mystiske universet. Det er noe skummelt og vakkert ved det. Det var vel den andre låten vi bestemte oss for å ta med da vi gikk i gang med prosjektet.

Tidløse

– Du snakker om storband, og neste låt, Everything Happens to Me er jo en Sinatra-klassiker i den stilen. Her har dere tatt låten i en helt annen retning.

– Ja, den ble løftet vekk fra storband-versjon til vårt akustiske lydbilde. Jeg har sunget denne siden jeg var 17, og den gang da skjønte jeg vel ikke teksten så veldig godt. Men nå er den langt mer gjenkjennbar. Det vil si, alle vennene mine sier de kjenner meg igjen i den. Du går inn i en periode du trodde skulle bli veldig rolig og at alt det harde arbeidet var over, og så skjer det noe nytt i livet ditt som tar all tid. Og så noe nytt etter det igjen, og så noe nytt igjen. Og så videre.

Hun tenker seg litt om.

– Det er det som fascinerer meg med disse låtene. De er 80-90 år gamle, men likevel kunne tekstene vært skrevet i dag, for temaene er så universelle. Klart, det er enkelte ting som nevnes, som gammeldags deiting, som kanskje er litt utdatert. På den annen side, i dag har jo folk begynt med den type deiting igjen, så kanskje ikke? Poenget er uansett at jeg ikke føler jeg synger gammel musikk.

Love Actually

– Don’t Explain er skrevet av Billie Holiday og ble den siste låten hun spilte inn.

– Ja, og det er jo en hjerteskjærende låt. Det er antagelig den mest klassiske av de låtene vi har valgt ut til denne platen. Har du sett filmen Love Actually? Den scenen hvor Emma Thompsons karakter står på rommet og hører på Joni Mitchell og gråter for seg selv? Hun innser at smykket hun trodde mannen hadde kjøpt til henne var kjøpt til en annen kvinne. Likevel må hun ta seg sammen og late som ingenting og holde verdigheten oppe. Det er på det punktet i filmen jeg begynner å grine. Og den følelsen gir denne låten meg. Jeg prøver derfor å synge den på en måte som ikke er direkte sint. Jeg vil kanskje heller beskrive den som sårbar.



Trejde siste låt på albumet er It Never Entered My Mind. Den ble skrevet i 1940 til musikalen Higher and Higher og ble der sunget av Shirley Ross. Marte sier at den var også blant de første låtene de valgte ut.

– Jeg husker at jeg diskuterte teksten til denne med pianolæreren min på videregående. De første gangene jeg hørte låten trodde jeg teksten var lystig. Men nå oppfatter jeg den mer som at personen i låten sitter der alene, etter å ha gjort mange dårlige valg, og at hen aldri trodde et det kom til å skje. Den er veldig elegant skrevet. Det staves ikke ut eksakt hva det er som aldri falt denne personen inn at kom til å skje. Men det er et savn og en bitterhet i låten, slik jeg tolker den. Og det er det jeg forsøker å formidle.

Vanskelig er gøy

– Og så kommer vi endelig inn i Cole Porters univers på låta I Concentrate on You.

– Den låta gir meg nesten julestemning. Det er vel den ene optimistiske og koselige romantiske låta vi har med på plata. Den er som ren perfeksjonisme i tekst og melodi. Jeg bare elsker den. Men da pappa foreslo den sa jeg at den var alt for vanskelig, spesielt med tanke på de harmoniene låten har. Og da sa han: «Jammen, det er jo derfor det er gøy, Marte». Og det har han jo helt rett i.

Hun sier de øvde ganske mye før den satt, men at hun er fornøyd med resultatet.

– Og så er det deilig å ha en sånn med på plata. Det er fint å ha med noe lystbetont.

På albumets siste låt går vi helt tilbake til 1931. Det er låta The Thrill is Gone og den er skrevet av Ray Henderson og Lew Brown til Broadway- revyen George White's Scandals. Marte sier det er en låt hun har sunget mange ganger.

– Jeg fikk den på en samleplate, tror det var Lady sings the blues, da jeg var 19. Du husker kanskje at på den tiden kom det haugevis av sånne Absolute-samleplater og sånn. Så jeg har elsket låta lenge. Likevel var det en ny opplevelse å få den i et sånn nedstrippet arrangement som vi gjør den på denne plata. - Og pappa har spilt denne instrumentalt i ulike sammenhenger, så den var naturlig å gjøre. Det er en veldig inspirerende låt.

– Det er Elvis Costello enig med deg i, for han skrev Almost Blue på plata Imperial Bedroom etter å ha hørt den.

– Oi, det visste jeg ikke.

Ny musikk i 2026

– Hvor lang tid brukte dere til sammen på arbeidet med plata?

– Vi begynte våren 2024 og spilte inn 6 låter da. De resterende låtene spilte vi inn i vår. Siden det gikk så spontant vil jeg tippe vi var i studio i en uke til sammen, inkludert miksing.

– Du kommer også med nytt soloalbum i januar, hva kan du si om det?

– Det er ferdig innspilt og mastret, så alt er klart. Jeg gleder meg skikkelig til å gi det ut. Det er litt mer sårbart når man er alene og har skrevet alt selv. Plata er produsert av meg og Lars Voldsdal, men selve musikken er skrevet av meg alene. Og da blir det med en gang mye mer nært og sårbart.

– Siden du gir ut soloalbum, blir det turné tid til å turnere det nye albumet til deg og din far?

– Vi hadde egentlig ikke planer om det. Tanken var at om noen spurte, og det passet, så ville vi gjøre noen konserter. Men vi har allerede flere festivaler som har spurt om vi vil opptre i 2026. Jeg kan ikke gå ut med noe mer detaljer, men det blir konserter, ja.