Foto: Sandra Macadam
Vi starter kvelden i dag i kjelleren på Goldie denne gang, med litt koreansk, ja hva skal en egentlig kalle dette? På noen låter er det kanskje folk-pop? Andre heller mer mot rap? Litt slampoesi inni der, og alt sentrert i koreansk tradisjonell og sjamanistisk musikk. Uansett hvilken merkelapp en velger å sette er i alle fall en ting klart; dette var rett og slett sinnsykt fengende fra første låt.
ADG7, eller Ak Dan Gwang Chil, ble dannet tilbake i 2015 på 70-års jubileumet for den koreanske frigjøringen. Bandet består av et ensemble av koreanske tradisjonelle instrumenter og to vokalister. Til sammen tilbyr de en leken og mektig introduksjon til tradisjonell koreansk musikk med en moderne vri.
De to sangerne i front har fra de hopper ut på scenen fullstendig grep om den halvfulle salen nede på Goldie, backet av en haug med imponerende musikere. Det er tydelig at dette er erfarne folk som vet hva de driver med, da dette er folk som ikke bare spiller musikken sin, de lever den.
Og den innlevelsen oser ut til oss i publikum, som ikke klarer å la være å ta del i det hele. Utover i konserten får vi også flere muligheter til å gjøre nettopp dette, om det så er at ADG7 lærer også et par låter, dansemoves eller koreanske strofer. Slik at vi blant annet kan dra til Korea og finne kjærligheten. Om vi ikke klarer det etter en kveld med ADG7 kan vi ringe dem for kundeservice i ettertid, som de proklamerer etter å ha lært både “jeg elsker deg” og “vil du gifte deg med meg” på koransk til et lattermildt publikum.
Selv om de leverer låt etter låt med intensitet, er det denne hjertevarmen og lekenheten på scenen som virkelig setter prikken over i-en. Da det gjør det lett å føle seg velkommen til å ta del i deres kaotiske musikalske verden. De bruker også store deler av konserten på å forklare oss meningene bak låtene deres, og med det et par livslærdommer alle trenger å minnes på i ny og ne.
For eksempel på «NOZANOZA», hvor en av vokalistene forteller om morens ønske for hva hun ville gjort om hun kunne gå tilbake i tid. Hun ville danset og bare nyte livet, det en glemmer mens en sitter på skolebenken eller kontoret og strever. Etter en fantastisk instrumental-solo hvor hvert bandmedlem får skinne med sitt instrument halveis ut i konserten, og et klesskift av vokalistene, introduserer også bandleder Kim Yak Dae, som spiller en stor bambusfløyte kalt daegeum, låta «Whatever». Som han sier er musikk av og til som livet og noen ganger går alt galt og livet føles altfor mye. I de øyeblikkene skal man si “Oh, whatever”. Ikke kast bort tid på å stresse, la oss heller bare danse.
Og dansing blir det. I nesten en og en halvtime. Flere, inkludert meg, kunne nok fortsatt å danse videre med ADG7 til langt utpå kvelden, men så er det jo sånn at alle gode ting til slutt dessverre må ta slutt. Gleder meg allerede til neste gang.
