Alle foto: Ketil Martinsen

Helloween har vært syv siden Michael Kiske og Kai Hansen ble invitert inn igjen i varmen i slutten av 2016. Nå er de på sin tredje turné og sitt andre album sammen siden gjenforeningen, og som sist oste det av spilleglede og god kjemi da de troppet opp på den første av to utsolgte Sentrum Scene-konserter denne uken.

Det var fristende å dele ut et gult kort allerede før de gikk på, for åpningsintroen med Robbie Williams' "Let Me Entertain You" ble i alle fall malplassert i disse ørene. Senere ble det imidlertid ikke så altfor mye å trekke for. Og "entertained" ble vi jo definitivt.

Men det er mye folk opp på der. To vokalister, tre gitarer, en hissig bassist og en hardtslående trommeslager med fire basstrommer utgjør en rømmegrøt av tysk powermetall i innledningen. Kiske og Deris gønner på opp på der med "March Of Time", men de når ikke helt opp og frem i den interne lydkrigen som foregår der oppe. Resten løper rundt og oser av overskudd. Kanskje med unntak av eldstemann Michael Weikath (63), som nesten ser ut som en rekvisitt mye av konserten. Krokrygget, syltynn og borte i sitt eget hjørne mye av tiden.



Det er trangt og svett der oppe, og de beveger seg rundt hverandre så godt de kan i den første konserten etter å ha kommet til utsolgte arenakonserter i blant annet Hamburg der de er fra. Men fra catwalks, store flater og 12-15.000 publikummere nedover i Europa, er de syv sammen med monitortekniker og annet scenepersonell stappet sammen på Sentrum Scene. Scenen som ikke har en sidescene til utstyret deres en gang.

Produksjonen er også nedstrippet, men vi får en stor ledskjerm på bakveggen der en mystisk stemme forteller oss hvor vi skal. Det er tross alt 40 års-jubileum for gutta og da må alle krinker og kroker besøkes.

Og det er akkurat det vi får når tre frontfigurer regjerer der oppe. Michael Kiske som styrte Helloween til topps på slutten av 80-tallet med sin klokkeklare røst, og Andi Deris som tok dem gjennom 90-tallet med mer enn æren i behold. Jokeren er den lille og hissige Kai Hansen, som sang på bandets første EP og første langspiller (Walls Of Jericho) på midten av 80-tallet. Summen av det kan kategoriseres som et kinderegg, om du vil.



Keeper Of The Seven Keys Part One's "Future World" kommer relativt tidlig. Den er like fresh og fengende som da den puttet bandet på radaren for alvor i 1987. Så kommer kveldens første nye, "This Is Tokyo" fra årets Giants and Monsters. En plate som er signifikant bedre enn den selvtitulerte comeback-plata som kom i 2021.

40 år gir oss en del fra alt de har vært bort i, og etter en total forbrødring i åpningen deler de seg litt mer opp på de neste innslagene. Andi Deris' hvasse "We Burn" fra The Time Of The Oath, den første av flere fulltreffere for kvelden i Michael Kiskes "Twilight Of The Gods" fra første Keeper-albumet og så Kai Hansens epos fra ungdomstida; "Ride The Sky" fra 40 år gamle Walls Of Jericho. Fikk du med deg den da den kom, hadde du en bra mandag i hovedstaden.

Det ble en liten stund før de neste virkelig store nostalgibombene, med den nye "Into The Sun", Deris sin "Hey Lord!" fra 1998-albumet Better Than Raw og Kiskes nye "Universe (Gravity For Hearts)" der han slet ørlite i starten. Men 57-åringen, egentlig en ungfole når vi snakker om 80-tallshelter her (han var bare 18 da han spilte inn Keeper Of The Seven Keys Part 1), klarte seg greit ellers i kvelden. Men aldri helt langt der fremme i miksen, som heller ikke Andi Deris var. Taktisk grep, kanskje.



Vi visste at vi kom til en konsert som kom til å vare og rekke litt. Etter en litt masete trommesolo, (som jo alle trommesoloer er), ble "I Want Out" var en skikkelig partybombe før de tok det helt ned til duonivå med Deris og Kiske i "In The Middle Of A Heartbeat" og "A Tale That Wasn't Right". Og Kiskes vokaleksamen fra 1987 holder stand ennå. Denne gangen med en akustisk neddempet åpning, før låten gikk tilbake til original drakt fra gitarsoloen, og med de siste refrengene i taket slik vi elsker det.

Mot slutten gikk også stemningen i taket også. Den hadde vært god hele veien, men starten på finalen ble den cheesy "Heavy Metal (Is The Law)" etterfulgt av et av Helloweens store epos fra storhetstiden; "Halloween". Over 13 minutter med progressiv indrefilet, gjort helt strålende og med det konsertens definitive høydepunkt.

Når resten av finalemenyen besto av "Eagle Fly Free", "Power" og "Dr. Stein" også - så sier det seg selv at ingen gikk derfra skuffet.

2 timer og 20 minutter med spilleglede, lang historie og mye gull gjort av folkene som faktisk skapte dette sammen. Mer kan man ikke be om.