Foto: Terje Dokken

Det Beatles har vært banebrytende for i pop- og rock-sammenheng, har Kraftwerk vært for den elektroniske musikken. Med 79 år gamle Ralf Hütter fremdeles med på laget, spilte Kraftwerk seg gjennom alle sine revolusjonerende øyeblikker foran et stappa Sentrum Scene søndag.

Det var et godt voksent og i overkant mannsdominert publikum som fikk meg seg elektronisk musikkhistorie denne kvelden. I løpet av drøye to timer fikk de med seg det vi kunne ønske av primetime Kraftwerk fra og med Autobahn fra 1974 til og med Tour De France Soundtracks fra 2003.



Selv om tyskerne har vært sterkt delaktige i inspirasjonen til så og si alle som har hatt synther og elektronikk involvert fra 70-tallet og frem til nå, så er de fremdeles usammenlignbare med noe annet. De er og blir helt unike, og således er en konsert med Kraftwerk en forestilling som ikke kan sammenlignes med noe annet, om det skulle være Jean Michel Jarre eller alt annet synthbasert som rullet over oss fra starten av 80-tallet. Kraftwerk er gudfedrene, og helt ubestridte sådann.

Det er mye automatikk der oppe, men det jobbes også med vocodere, filtere, sweeps og alt annet de kan påvirke øyeblikket med fra den digitale bonanzaen de har gående. Ralf Hütter synger med sin sparsommelige stemme her og der, og de er fire godt voksne tyskere på jobb med steinansikt og fullt fokus på oppgaven. Henning Schmitz er den andre med en viss fartstid der oppe, og har vært i Kraftwerks tjeneste siden 1991. De to siste, Falk Grieffenhagen og Georg Bongartz, har kun vært der fra godt inn i 2000-tallet.



Vi startet i 1981 med Computerwelt sine "Numbers", "Computer World" og noen av de andre fra det gule albumet fra tidlig 80-tall. Så gikk turen videre til 1978 og "Spacelab" fra Die Mensch-Maschine/The Man Machine fra 1978. Kjent stoff og stor jubel. Da dabbet det litt av igjen gjennom de litt mindre kjente "Airwaves" og "Tango".

Det var mer hypnose og fascinasjon enn full fest blant tilskuerene på Sentrum Scene denne kvelden. Man står og absorberer og blir litt borte i det hele. Som en trip, nesten. Og illusjonen blir bare brutt av det som skiller en Kraftwerk-konsert fra en annen. At det faktisk foregår noe der oppe utenfor "manus". Rett og slett at Ralf Hütter må bytte batteri på lysinstallasjonen på scenedressen sin. De er ekte mennesker som bruker ekte batterier som kan bli utladet altså.



Folk er med og smiler bredere på "The Man-Machine", "Electric Café" og ikke minst gjennombruddet "Autobahn". 51 år gammel er akkurat den blitt. Vår helt og innovatør er også gammel nå, men Ralf Hütter synger jo ikke helt fantastisk på innspillingene fra 1978 av "The Model" og "Neon Lights" heller - så at det er litt smårøft når 79-åringen forsøker å synge i 2025 er helt innafor.

Man kjenner etter hvert på lengden på konserten i Oslo denne kvelden, i et helt stappa lokale der man nesten går overende når folk skal forbi og gå på do eller i baren. Komforten er ikke helt der, men det ødelegger ikke gleden av "Radioactivity" eller det som omtrent blir betraktet som ferskvare denne kvelden, den 22 år gamle Tour de France-avdelingen på rundt 90-minuttersmerket.



I det "Musique Non Stop" toner ut etter drøye to timer, så har det rett og slett vært akkurat det. Non-stop elektronisk pling-plong (eller Kling Klang bør vi vel nesten si) fra den absolutt øverste og fineste "digitale hylle".

Med "The Robots" går vi ut igjen i det fuktige mørket og kommer til oss selv igjen. Etter en hypnotisk aften med en helt unik kulturell meny innabords. Kraftwerk altså. One of a kind. Eller på tysk - "Einzigartig sein".