Mark Mulcahy
Klokken fire drar amerikanske Mark Mulcahy i gang festen. Det er ankommet få publikummere, noe som også kan forventes midt i arbeidsuken og midt i rushtrafikken. De som er der, har satt seg ned på et foreløpig tørt underlag, foran Bastionen.
Artisten er kanskje ikke blant de mest kjente her hjemme, men han er faktisk blant heltene til storheter som Michael Stipe, Thom Yorke, karene i Dinosaur Jr eller The National. Innledningsvis merker jeg at jeg er litt avventende og usikker, men etter et par låter, tar det seg virkelig opp. Her veksles det mellom rolig og sart, tøft og lekent. Til tross for at han ikke fremstår som en artist med naturlig utstråling har han glimt i øyet, og han er en fantastisk uttrykksfull vokalist. Det kan imidlertid virke litt uinspirert tider, mens det i andre deler av settet, er veldig tydelig at Mulcahy og hans kompanjong har det gøy på jobb. Og selv om mange rundt meg er usikre når han kjører på med dyrelyder (han er forresten ganske god på sau) vil jeg si at han drar i land festivalåpningen med all ære i behold. Vårt intervju med artisten, kan du se nederst i saken.
Wovenhand
Vi tusler glade og fornøyde bort på Plenen, hvor Wovenhand skal fortsette musikkfesten. Bandet med den mildt sagt karismatiske fronfiguren, David Eugene Edwards, startet i sin tid som en sideprosjekt til hans legendariske 16 Horsepower. Etter at de ble oppløst i 2005, har han imidlertid rettet sin fulle oppmerksomhet mot dette prosjektet. Musikken vi får servert, kan beskrives som grandios, mørk og dyster rock. Det er en slags støyende stonerrock, som henter inspirasjon fra både country, gotisk americana. Når man så krydrer dette med messende, religiøse stemninger, blir det til slutt ufattelig fett. Jeg har lenge likt Wovenhand på plate, men har aldri sett dem live før i kveld. Jeg var solgt i løpet av noen få minutter. Det vokale låter enormt tøft, og også det instrumentale får det til å dirre i kroppen min. De eneste jeg har litt problemer med, er dramaturgien rundt den åndelige og religiøse kampen. Men det er en del av pakken, så vi får bare ta det med. Fett!
Etter Wovenhand, er det Skambankt som skal stå for underholdningen, etterfulgt av den britiske duoen, Royal Blood. Fellesnevneren er deilig, energisk rock, digge riff og knallhard spilling. Se for øvrig egne anmeldelser fra disse to konsertene. Link nederst i saken.
The Strypes
Etter god mat og god drikke fra bodene på festivalområdet, stikker vi ned igjen til Bastionen, for å sjekke ut The Strypes. De ser ut som om de skal synge i kirkekoret i sine egne konfirmasjoner, men ikke la deg lure. Disse irske guttene spiller luven av de fleste, til tross for at ingen av dem er mer enn 18 år gamle. Musikalske referanser, er vel heller ikke de man forventer seg fra skoleungdom. De henter inspirasjon fra 60-tallets bluesboom, og fra 70-tallslegender som Dr.Feelgood, Eddie and the Hot Rods, Rolling Stones og The Yardbirds. Kanskje enda mer oppsiktsvekkende er det at de elsker artister som Howlin` Wolf, Bo Diddley og Chuck Berry. Det har resultert i en herlig og ekstremt energisk musikkleveranse som mikser uptempo og upolert garasjerock og speedblues, med enorm vitalitet. Det er faktisk sykt å tenke på at det bare er tre år siden de opptrådte sammen for første gang, på en juleavslutning på ungdomsskolen.
Konsertens høydepunkt er nok når de drar i gang Willie Dixon-låten You Can`t Judge A Book By The Cover, en låt som i ettertid er blitt spilt av mange store navn. Versjonen til The Strypes er en av de bedre. Så må det selvfølgelig også nevnes at de dediserer Perfect Storm til vår egen Ole-Gunnar Solskjær. Vet ikke hvorfor, men han er jo umulig å ikke like.
ZZ Top
Fra irske skolegutter, er det rett over på amerikanske bestefedre. ZZ Top trenger selvfølgelig ingen introduksjon. De har holdt på i 45 år nå og er levende legender i gamet. Selv var jeg skeptisk da de i fjor kom med albumet La Futura, men jeg tok feil, og det viste seg jo å være en sexy rakker av et album. Men har de fremdeles nok lyst og vitalitet til å få det til å fungere live?
De leverer i alle fall de låtene folk flest vil høre, for dette er en hitparade fra en lang karriere. Og de kjører i gang uten masse dilldall. Rett på sak og rock n`roll. De store, musikalske høydepunktet, er nok når de drar i gang Foxy Lady (Jimi Hendrix). Og så er det jo selvfølgelig litt tøft å se levende legender på scenen, levere klassikere som Gimme All Your Lovin`, Pincushion og Legs. Sistnevnte fremføres faktisk med pelskledde strengeinstrumenter. Likevel føles det litt tamt og samlebåndsbasert. De gjør akkurat det de trenger, og ingenting mer. Riktignok en liten sjarmoffensiv når de tar en guttunge opp på scenen, og lar ham slå på strengene under en gitarsolo.
Konklusjonen, og svaret på spørsmålet jeg stilte innledningsvis, blir at det fungerer helt midt på treet, live. Det er veldig lite spennende, aldri utfordrende og det virker litt som om Gibbons, Hill og Beard, som er han uten skjegg.., gjør akkurat det de må, verken mer eller mindre. Da forlater man også konserten med litt blandede følelser. Det er kult å å sett dem live. Men det var ikke så veldig bra.
Intervju med Mark Mulcahy
Anmeldelse Skambankt
Anmeldelse Royal Blood
