«Hvis dere ikke vet hvem vi er nå, kommer dere aldri til å vite det», sier André 3000 i gammelmanns-parykk, kort tid etter de har fremført det kvikke åpningsnummeret åpningsnummeret B.O.B foran et fullstappet Amfi. En fremførelse som viser at selv 20 år etter gromkledde Big Boi slo seg sammen med 3000, klarer de å flowe som bare det som OutKast. Og dette har Øya venta på lenge.

Jeg var såpass heldig at jeg fikk oppleve duoen på Roskilde også. Helt siden da har jeg sett frem til å gjenoppleve denne festen av en reunion. Som sist mener jeg fremdeles at OutKast har for «få» hits, men katalogen er såpass variert og god at man burde klare å finne nye som rykker litt i kroppen. Spesielt når hver av gutta får scenen for seg selv, for å fremføre eget materiale fra Speakerboxxx/The Love Below, demonstreres ulikhetene og talentene til dem begge, som fusjoneres til det som er OutKast. Det er veldig fett å overveie, og åpenbart er dette en duo som ikke har noe sidestykke. Funky og sjelfullt er to velbeskrivende stikkord her.

Om det er festivalen, eller om det er dagsformen til André 3000, vet jeg ikke. Det jeg vet er at kveldens show ikke føltes like gledessprengende fra hans side som det gjorde på Orange Scene. Der strålte lykken hans helt til de bakerste radene. Nå virker det nesten litt påtatt, halvhjerta, og at han i blant må lime på et smil, selv om kjemien mellom han og Big Boi ikke er å ta feil av.

Jevnt over er det klart at dette er en festkveld i hip-hopens tegn, og at Øya var stedet å være i kveld. Alle deres største hiter, som Hey Ya, Roses og Ms. Jackson fikk alle sin introduksjon med dårlige spøker som funket som ytterligere bensin på bålet. Og du merker at det er mange som vet hvem OutKast er, og kjenner dem utenom hitene når jubelen står i taket for So Fresh, So Clean og Players Ball. Allikevel kan jeg ikke ignorere faktum at jeg har sett de gjøre en bedre opptreden før. Men hey (ya), jeg koste meg fordet.

Foto: Øyafestivalen