Han er med andre ord en levende legende, og selv om Rockefeller ikke er utsolgt er det mange som har møtt opp for å få med seg den gamle helten spille sine slagere.
Med grått helskjegg, langt hår og sjakkrutede Vans entrer Texas-rockeren scenen sammen med The Hounds of Baskerville, et band som viser seg å fungere veldig bra som Rokys backing, om ikke tvingende nødvendig for å få gjennomført konserten. Roky sitter på en barstol med gitar og mikrofon, starter opp med Fire Engine og blir hjulpet gjennom hele hovedsettet (bestående av 17 låter, deriblandt Reverbaration, You’re Gonna Miss Me ) av både band og publikum som synger med og plukker opp der Roky selv faller ut. Det hele er i grunnen rørende. Roky blir støttet opp og løftet frem, og det gjør konserten til en hjertevarm opplevelse.
Noen vil sikkert riste på hodet og mene at denne mannen for lengst burde takket for seg, men da velger de ikke å se det jeg ser denne kvelden. -En mann som til tross for all verdens motgang og elendighet fremdeles evner å reise rundt å misjonere sin musikk til folket, en mann som faktisk ser ut til å kose seg glugg ihjel på scenen der han sitter som en buddah og smiler og spiller for sitt publikum som svarer med å juble og heie han tilbake på scenen for et ekstranummer (Night of The Vampire, If You Have Ghosts, Two Headed Dog).
Neivel, så er ikke dette kvelden for de store scenesprellene, men ærlig talt; hadde du forventet det så har du ikke fått med deg hvem Roky Erickson er, og da hadde det kanskje vært bedre om du heller holdt deg hjemme og satt på en plate i stedet. For det er faktisk begrenset hva man kan forvente å få ut av en mann på snart 70 med en slik livshistorie.
