Foto: Oddbjørn Steffensen

Femmanns-bandet Nothing But Thieves fra Southend i England har bemerket seg sterkt internasjonalt de siste årene via tre EP-utgivelser og en full-lengder. På Bergenfest var de første band ut på festivalens andre dag.

Tross relativt kort fartstid har gruppa allerede klart å bygge seg en solid fanbase, som også var godt representert på de fremste radene på Bastionen denne torsdag ettermiddagen. De skal et par låter inn i settet før lyden sitter slik den bør, og vokalist Conor Mason virker lettere brydd av de mindre-enn-optimale forholdene. Etter tre-fire låter begynner balansen å komme seg og Masons karakteristiske vokal finner sin plass i lydbildet. Bandet i seg selv låter tight og velpolert, og en ekstra stor honør må gis til gitarist Joe Langridge-Brown for utsøkt edgy gitararbeid.

Settet har stort sett en fin struktur med grei variasjon, sett bort i fra at et par av låtene "flyter" litt mer enn nødvendig og derfor ikke setter seg helt. Bandet drister seg også ut på et cover av Pixies-klassikeren Where Is My Mind. For undertegnede ble dette ble dette vel overflødig og unødvendig, og som covernummer ble det strengt tatt litt for halvhjerta til at det kan rettferdiggjøres (man kan nesten lure på om bandet merket det selv da Mason umiddelbart unnskylder lydforholdene etterpå).

Stort sett leverer Nothing But Thieves bra alt-rock denne ettermiddagen, men de virker litt for brydd av lydforholdene til at de får kommet helt ut av skallet sitt. Takket være en håndfull tighte riffete rock n roll-øyeblikk og spesielt sterke opptredener fra både Mason på vokal og Langridge-Brown på gitar blir likevel opplevelsen en minneverdig en.