Foto: Terje Dokken
The Jesus And Mary Chain er blant indierockbandene fra 80-tallet som har inspirert flest artister. De dro fuzzgitardreven, svevende rock litt lenger ut i støyen enn samtidige My Bloody Valentine og Slowdive og deres største inspirasjonskilde The Velvet Underground. Her i Norge er deres mest kjente etterfølgere Serena Maneesh, hvor oppvarmingsartisten Hilma Nicolaisen spilte bass.
Bandet starter bra med Amputation, førstesingelen fra årets nye «Damage and Joy». Det låter poppa, men med en syrete fuzzgitar. De følger opp med den seige og fine Darklands-klassikeren April Skies. Head On har et gitarriff som er så insmigrende at det gjør hele låta. De låter som Happy Mondays med fuzzpedalen i bånn når de spiller Far Gone and Out. Det går stort sett i variasjoner over fuzz, og når låtmaterialet fallet litt i kvalitet blir det fort monotont. Visuelt varierer det mellom røykfullt og fullpakket med røyk på scenen, noe som gjør fotografens jobb vanskeligere.
En duett med Bernadette Benning på Always Sad bryter opp i monotonien. Hennes lyse englestemme bryter med, men utfyller Jim Reids så godt at de kanskje burde brukt henne på flere låter enn de gjør. Etter noen litt labre låter tar det seg opp igjen med The Hardest Walk som har god melodi og et fint trøkk. All Things Pass er fuzzpop og noe så sjeldent som dansbar shoegaze. Navnet shoegaze kommer visstnok av at gitaristene i bandene som spiller denne stilen gjerne ser ned på gitaren (og mot skoene) under hele konserten. Gitaristen i The Jesus And Mary Chain lever opp til klisjeen. En annen klisje tilknyttet shoegaze er at de er innadvendte og snakker lite med publikum. Når publikum går agurk etter en monsterversjon av en fuzzladet Some Candy Talking, må likevel Reid takke for støtten.
Etter et par ålreite, men forglemmelige låter avsluttes hovedsettet med det som sies å være kveldens siste låt allerede etter en time på scenen. Reverence har et voldsomt lydbilde med tunge gitarvegger og mengder av fuzz. De kommer selvfølgelig på igjen og starter ekstrasettet med kanskje deres største hit Just Like Honey. En nydelig versjon med Bernadette Denning på gjestevokal blir vanskelig å toppe. Styggpene You Trip Me Up topper forrige hits intensitet fyller Rockefeller med fuzz annen godlyd, før de fortsetter men en Yo La Tengosk shoegazeindierocker ved The Living End. De truer med å avslutte med en lett progressiv War On Peace, men kommer på igjen for to låter til.
En kort, fuzzladet, uptempo Taste Of Cindy er en favoritt hos mange tilhørere og utløser en lettere euforisk stemning i salen. Den avsluttende fuzzbomben I Love Rock’n’Roll er kanskje den mest opplagte sistelåta, men det er i det minste et statement både de på scenen og oss i salen kan være enige i.