Foto: Ihne Pedersen





Mac DeMarco utstråler en avvæpnende vennlighet på en helt egen måte. Det er få artister som virker så avslappet og tilnærmelige som Mac DeMarco. Med en slik karisma gjør han publikum klare for hans egne, moderne versjon av slacker-rock.

Låtene er i det store og hele relativt like og han holder seg trygt innenfor sjangeren sin, men når sjangeren er såpass gøy å høre på gjør det ingenting. Mac DeMarco har en vokal som passer perfekt til den trege, late rocken og når man først har sett ham der på scenen er det vanskelig å se for seg at han noensinne kunne gjort noe annet. Konserten er et deilig avbrekk fra Øyas mer intensive og krevende konserter, der Mac DeMarco ikke maser på publikum og ikke forventer særlig annet enn at de lytter til musikken hans.

Som om ikke Mac DeMarco sin slacker-rock og smått absurde humor var moderne nok allerede, så inviterer han i tillegg en kar med en fidget spinner opp på scenen. Der spinneren spinner på hodet til Mac DeMarco faller det meg inn at ironien har gått for langt. Når fyren bare fortsetter å være der oppe uten mål og mening lander jeg på at ironien definitivt har gått for langt. Heldigvis forsvinner han etterhvert, og resten av konserten fortsetter i det samme sporet den startet i og man kan forlate scenen med senkede skuldre og et smil.