Foto: Erik Moholdt
Young M.A åpner med en mashup av klassiske rockelåter som We Will Rock You og Seven Nation Army for å skape feststemning helt fra starten av. Det finnes ikke tvil om at dette blir en eksplosiv konsert der hun står på scenen og hyper publikum. Young M.A går usedvanlig hardt til rapper på festival å være, og ingenting føles tvunget. Det er partystemning fra starten av og publikum er med på alt hun ber om.
Young M.A gjør ikke dette fordi hun trenger noe å lene seg på. Vokalen hennes står godt på egenhånd. Hun har en tilnærmet perfekt flow og hun bommer ikke på en eneste bar. Tekstene hennes er ofte harde og bygger opp under Brooklyn-imaget, men noen ganger har de en ekstra dimensjon. I Kween (Freestyle) går hun hardt ut mot den voksende mumblerap-bølgen med strofer som "This New York, we ain't supposed to do that mumble shit" men i samme låta viser hun en mer personlig dimensjon med strofen "Like me being gay is so fucking important".
DJen kutter ofte ut de tunge, seige beatsa og Young M.A går a capella. Selv om det skjer så ofte som annenhver låt så blir man ikke lei, fordi Young M.A er såpass god til å rappe og har så gode tekster. Det blir ikke kjedelig og gjentakende når beaten forsvinner, det gir bare M.A en sjanse til å skinne på en annen måte. Alt er på plass under hele konserten. Young M.A har en fantastisk vokal og flow, beatsa er perfekte i kombinasjon med den aggressive rappinga og hele publikum hopper og danser (det dukker til og med opp sporadiske moshpits). Hver gang hun ber publikum om å lage lyd så eksploderer teltet.
Det er tydelig at hun ikke holder noe tilbake selv om det er festivalkonsert. Young M.A er et stjerneskudd. Hun er et friskt pust og en fantastisk kontrast til rappere som Lil Yachty og Young Thug, og hun viser at det fortsatt finnes alternativer til mumblerap. Som hun selv synger nesten helt i starten av konserten: "Fuck everybody else, it's all about M.A now".
