Foto: Terje Dokken

Rival Sons er tilbake i Norge, lenge før planlagt, de kunne liksom ikke si nei til å bli med Rolling Stones ut på verdensturne. Hvem ville vel det?! Men innimellom slagene har de jo noen fridager så da passet det jo utmerket å gjøre noen tilfeldige klubbgigs her og der.

Klubben for i aften heter Sentrum Scene og er vår egen lille storstue hvor band som Rival Sons passer best – det er intimt, direkte og rett på bandet og publikum. Rival Sons er kick-ass rock´n roll som slår, trøkker og klasker deg rett i trynet. Og sånt funker best når du står ansikt til ansikt, ikke milevis unna på et upersonlig fotballstadion.

Stemningen på Sentrum denne kvelden er over gjennomsnittet entusiastisk og faser over i elektrisk når bandet entrer scenen til tonene av Morricones ”The Good, the Bad and the Ugly”. Ekstasen i publikum gir følelsen av at dette er ekte helter av rocken som virkelig har tilført noe viktig og som viderefører rocketradisjonen på en betydelig måte. Jepp - the future of RnR!

Og bandet skuffer ikke. De åpner massivt og kompakt med ”Hollow Bones Pt. 1” og ”Electric Man” og det låter så jævla bra! Jeg får litt referanser til Tool og Rage Against Machine – kanskje mest pga riffene og det tørre lydbildet. Men samtidig - RS har sin helt egne greie – med Jay Buchanan sin helt drøye vokal så låter det umåtelig Rival Sons. Det som slår meg også er hvor bra og balansert alt låter – volumet er perfekt så jeg lar faktisk mine 9db øreplugger bli liggende i lomma. I tillegg er bandet så avbalansert og hjemme på scena at nå er det bare å digge og kose seg med et av de feteste banda som fins om dagen.



De kjører videre med ”Good Luck” og ”Tied Up” og her beveger vi oss litt mer mot soulen som ofte er en viktig ingrediens i RS musikk og Buchanans vokal. ”Pressure & Time” derimot er et funky monster som får hele Sentrum Scene til å gynge som et flyvende teppe. Fy f.. for et band!

Så roes det hele ned med et knippe mid-tempo låter hvorav bandet gjør en hyllest til nylig avdøde rockelegende Tom Petty med hans ”Breakdown”. Ettertenksomt og vakkert. Balladen ”Where I´ve Been” fremstår som kveldens store gysare – en utrolig vakker og sår country & blues med en hjerteskjærende historie om kjærlighetsforholdet mellom en ex-junky kvinne og en soldat som er hjemme fra alskens helvete ute i krigen. Forgiveness - som vokalist Buchanan understreker – det å kunne tilgi din neste. Vakkert og rørende.



Etter dette begynner bandet å jamme mer å utfordre skjebnen med en del improvisasjon og jeg mener – yes – det er fett å høre en trommesolo – for all del - Michael Miley på trommer er helt latterlig bra – han slår rett og slett trommer, men med NASA-presisjon. Men som sagt, jeg synes konserten taper seg med litt mye vokal- og gitar-gibberish som vi lett kunne ha vært foruten. Jeg har kommet på denne konserten for å bli slått i trynet, ikke for å stå og henge. So guys – get to the point – spell rock´n rollen – gjør gjerne et kortere sett, men levér her og nå så tar vi nattavisa hjemme etterpå.

Heldigvis drar ”Open My Eyes” og ”Keep It Swinging” opp igjen trøkket og konserten blir komplett, orgasmen er nesten inntakt og vi kan alle gå lykkelige hjem med en solid dose påfyll av – som vokalist Buchanan sier – something real!

PS: savnet den episke låta ”Good Things” som jeg mener burde være et must på setlista til RS. Gøteborg neste!


Se setlisten her