Foto: Anne Marie Forker
Spektrum er fullt, stemningen er god, og fra scenen henger en skjermanordning jeg ikke har sett før i denne salen, som viser ulike bilder av gutta (som sånn rent teknisk har rukket å bli både menn, og noen av de også middelaldrende menn) som slo igjennom på slutten av nittitallet og solgte et absurd antall plater mellom 1997 og 2003. Skjermen heves til taket, og forvandles til kamera, så de som sitter oppi taket skal se hva som foregår på scena. Skjermen introduserer et spektakulært sceneshow ved at alle titlene bandet har utgitt ruller med lyd over skjermen - før en animasjon av samme mengden glitter som var akseptabelt å ha på kroppen da gutta var på topp. Så går gutta på, og Brian Littrell roper:- Oslo, are you ready to party! Responsen gjør at jeg skulle ønske jeg husket ørepropper likevel.
Backstreet Boys for en som er vokst opp på nittitallet er ren nostalgi. Første låta I wanna be with you fra albumet Backstreet Boys viser at gutta fortsatt kan danse. Videre til The Call fra Black and Blue der Nick Carter for alvor får vist at han fortsatt er publikumsfrieren i gruppa, han ser rett i kameraet, slenger kyss til publikum og tuller med de andre bandkollegaene.
Tid for litt nytt, en enslig spot på Brian Littrell som er den første til å nevne at vi i salen har vært lojale de siste 26 årene før han introduserer en låt fra den nye skiva, og grunnen til at Orlando-sangerne har funnet veien tilbake til Oslo Spektrum - DNA. Backstreet Boys har en lang katalog å ta av, og i løpet av kvelden får vi høre godbiter som I’ll never break your heart, As long as you love me, Quit Playing Games With My Heart og Everybody(Backstreet’s Back, for å nevne noen.
Med nesten tre tiår med showerfaring klarer gutta lett skape en kveld man husker. Mange kostymeskift, akkurat nok tørris på scenen, og heftig allsang maskerer at stemmen svikter litt på de høyeste notene på flere av de, det blir ikke så viktig, for helhetsinntrykket er strålende. De er fortsatt entertainere av rang, og de kan fortsatt synge! Undertegnede blir ti år igjen når de kommer på scenen i kammobukser og skinnjakker i fiktivt sprutregn og det er vanskelig å ikke bli begeistret. De ruller gjennom hit etter hit, og lyden holder såvidt over rabalderet som er tusenvis av overbeviste damer.
Showet er lagt opp til at alle får skinne litt hver for seg, og Nick, Howie, Brian, AJ og Kevin får alle uttrykt hvor takknemlige de er for at vi er her, at de er her, og at det nye materialet de har blir tatt godt i mot. Da bandet slo igjennom var yngstemann 13 og eldste 21, så når Kevin Richardson poengterer at vi alle har vokst opp sammen, er det lett å kjenne seg igjen i.
Backstreet Boys representerer en æra og en fest som for lengst er over, men det er kake igjen til alle. Flere av disse bandene som hadde sin storhetstid på slutten av nittitallet står opp igjen fra asken nå, fansen er eldre, men ikke utgått, og det er gøy å se at de fortsatt greier å holde seg aktuelle, og så og si selge ut Spektrum. Som de sier det selv:
- As long as there’ll be music, we’ll be coming back again!
