Foto: Hogne Bø Pettersen


– Det er jo bare en mimrefestival for gamle fjerter, er det ikke? Det var spørsmålet jeg får fra flere når jeg forteller at jeg skal på Trondheim Rocks. Festivalen arrangeres i år for andre gang, og med tanke på at band som Kiss, Def Leppard og Iggy Pop er trekkplastre og gamle travere som gjenforente Gluecifer, Turbonegro og The Hellacopters også står på programmet, så kan man forstå spørsmålet.

Men ser man nøyere etter vil man finne at det også er mye spennende, og sikkert for mange, upløyd mark i artistlisten. Selv om 90% av de som var på Trondheim Rocks torsdag var der for å se Def Leppard, var det nok mange som gikk derfra kl. 23 som hadde oppdaget en ny artist som strømmes på Spotify i dag.

Lüt


Lüt


Foto: Hogne Bø Pettersen


Det norske Lüt startet, Tromsø-bandet har med sin steinharde, men samtidig melodiøse, rock gjort seg bemerket både på festivaler og P3 de siste årene. Og de lot seg overhode ikke affisere at det var fortsatt glissent med folk på området.

Vokalist Markus Danielsen Danjord, som er den første tromsøværingen jeg har møtt med østlandsdialekt, gjorde som han gjør på alle konserter jeg har sett med bandet: Oppførte seg som at det var flere tusen der, og avsluttet med å surfe på toppen av publikum. For slik må en ordentlig bra konsert avsluttes, må vite. Knallbra start, var det uansett.

Gluecifer


Gluecifer


Foto: Hogne Bø Pettersen


Jeg må innrømme at på midten av 90-tallet hadde jeg avskrevet rocken for lenge siden. Og jeg, som kjøpte heavy metal, hardrock og puddelrock-plater så det stod etter på 80-tallet. Men grunge drepte all glede jeg hadde hatt med rock. Derfor gikk den skandinaviske bølgen med rock fra denne tiden meg totalt hus forbi. Det vil si, jeg visste om den, men jeg brød meg ikke.

Hadde jeg ikke vært så jævla teit ville jeg oppdaget Gluecifer mye tidligere, for bare noen år etter at de la opp første gang begynte jeg å høre på masse rock igjen. Og ikke bare gamle guilty pleasures, men også mye nytt. Og denne type rock som Gluecifer reprsenterer, nekter å dø, uansett hva hippe musikkjournalister har skrevet til alle tider om denne type musikk.

Man må også bare elske et band som har bandmedlemmer med navn som Biff Malibu, Captain Poon, Raldo Useless og Danny Young. Og i dag har jeg stor respekt for måten de banet vei for mange av de strålende norske rockebandene som kom i kjølvannet av deres store suksess, både på listene og Europas konsertscener.

Og konserten i går? Akkurat som jeg har beskrevet over her. Fantastisk enkel rett fram rock, en slags blanding av Iggy, AC/DC og 50 OG 70-talls rock’n’roll, servert med den type attitude (sorry, det norske ordet «holdning» er ikke beskrivende nok) som slik musikk må ha. Alt fra kostymer til poseringer og scenelys var slik det bør være. Liker!

All them Witches


All Them Witches


Foto: Hogne Bø Pettersen


Å gå fra Gluecifer til stoner- og psykedeliarockerne i All them Witches var litt nedtur. Bandet skal ha ros for å gå på scenen med lånt utstyr, da deres eget ikke hadde kommet fram til Trondheim i tide.

Men selv om trioen fra Nashville startet veldig bra med progaktig og suggerende musikk ble det etter hvert ganske kjedelig og lite liv. Temperaturen, som lå og bikket mellom to og et siffer på pluss-skalaen, hjalp kanskje ikke til, men undertegnede forlot konserten før de var ferdige.

Denne type musikk må spilles på klubb, med masse lys og tett stemning. Jeg skal gi dem en sjanse til under slike omstendigheter, men det ble for pregløst i Trondheim.

In Flames


In Flames


Foto: Hogne Bø Pettersen


Jeg vet ikke hva det er med svenske band i death-/alternative-metal sjangeren, men det virker som at de skifter konstant musikalsk retning. Opeth, jeg ser på dere, ja. Det samme gjelder In Flames.

De har holdt på siden 1994, med varierende besetning, og jeg har sett dem live på flere rockefestivaler opp gjennom årene. Og det er alltid noe nytt, hver gang.

I mars ga de ut sitt trettende album, I, the Mask, og den litt skumle og mystiske figuren på coveret danderte hele sceneteppet bak dem. Konserten var hardtslående, men innslagene med svensk prat om sommervær gjorde kontrasten stor fra synge-og-brøle-og-hedbange-mens-vi-spiller-gitar-låtene til pausene mellom.

Konserten fungerte, men personlig vil jeg ha det mørkt når jeg hører denne type musikk. Men bandet leverte musikalsk, og mer kan man ikke forlange.

Halestorm


Halestorm


Foto: Hogne Bø Pettersen


Kveldens høydepunkt! Herrejemini så bra Da jeg så dem på et utsolgt Rockefeller i fjor høst ble jeg ubetinget fan. Herregud for et rockeband! Ikke bare synger Lzzy Hale som en rockegudinne, men broren på trommer, Arejay Hale, er den kuleste trommisen på denne siden av Bonham

Lzzy (nei, jeg glemmer ikke i-en, hun skriver navnet slik) startet bandet som fjortenåring, og mens andre digget Backstreet Boys i den alderen, lærte hun av alle de store rockestjernene fra 70-og 80-tallet.

Hun er en miks av dem alle. Liker du Danko Jones vil du elske Halestorm. Nei, hva er det jeg sier: Liker du god rock, framført kompromissløst og så morsomt at det sitter som bæsj i kramsnø, så vil du elske Halestorm!

Det var for øvrig fint å se Lzzy stå på lillescenen under hele Def Leppards konsert, mens hun banget og sang med. Også under låten som har samme tittel som en av Halestorms, Love Bites.

Def Leppard


Def Leppars


Foto: Hogne Bø Pettersen


Jada, jeg skal innrømme det. Det var herlig å være gammel fjert og synge med til Animal, Pour Some Sugar On Me, Hysteria og Let’s Get Rocked. Men, for det er et men her. Det stod haugevis av tenåringer og unger tjueårene som gaulet med til alle de samme låtene. Du kunne tekstene, ikke bare på refrengene, men også på versene.

Nok en gang fikk vi det bevist: Mange av de bandene som kritikere avskrev i sin samtid, har overlevd og er tidløse band med tidløse låter. Og de fleste band som kritikere hyllet, er det ingen som hører på mer.

Det som også slo meg er at når Leppard spiller live, langt unna glattpoleringen til produsent John Mutt Lange, så er Leppard til tider et rett fram deilig rockeband. Og Elliot synger jo fortsatt steinbra og er ikke blant de som behøver å pensjonere seg snarest mulig (hører du det, Jon Bon Jovi?).

Problemet til Leppard her i Norge er at folk kjenner bare Hysteria. Ok, oppfølgeren Adrenalize solgte også bra her til lands, men med unntak av hiten Let’s Get Rocked fra sistnevnte, er det hitene fra Hysteria folk kommer for å høre.

Dette demonstreres til fulle når vokalist Joe Elliot forsøker få å til allsang på Two Steps Behind, en ballade fra B-side-samleren Retro Active og en sang som var med på Arnold-filmen The Last Action Hero. (– The movie was shait, sa Elliot fra scenen). Det gikk ikke særlig bra…

Av uforklarlige årsaker blir ekstranummeret et par mindre kjente låter, når det burde vært Pour Some Sugar On Me, men den spilte de tidligere i konserten. Det gjør at avslutningen ikke blir det høydepunktet konserten burde ha vært bygget opp til. Men hyggelig, det var det!

Trondheim Rocks fortsetter fredag og lørdag. Fredagens headliner: Kiss!