Foto: Carsten Endresen


Dette visste alle ville bli en en gang i livet-opplevelse, uansett resultat.

To genreoverskridende lydkunstnere i hver sin ende av eksperimentell musikk spilte for første gang (?) sammen - i murkirken Bergen domkirke, bygget i 1150.

I spekteret heller Marhaug mot støy basert på radikal eksperimentering, mens Apeland heller mot det harmoniske med utgangspunkt i tradisjonsbundet eksperimentering.

Marhaug fokuserer på lydteksturer framfor musikk, med praktisk talt kun bruk av effektbokser o.l, og ikke instrumenter.

Apeland spiller musikk spiller melodier eller lydlandskaper, ofte på orgel. I domkirken kun på det «nakne» grandiose orgelet der. Hans spillerom er derfor musikalske skalaer og innstillinger av orgelets konsonante (harmoniske) og dissonante stemmer.



Marhaug og Apeland har altså en slags felles holdning til musikk, men det er et hav mellom hvordan de praktiserer den lydmessig.

Dette lå til rette for en godbit! Også denne skulle vare i 35 sammenhengende minutter.

De to kunstnerne starter med å markere kontrasten mellom dem, og innen musikk/lyd generelt: Apeland starter med å spille ytterst harmonisk nesten salmeaktig, som man er vant til i kirker.

Etter en liten stund smeller Marhaug til med sitt maksimum av unyansert støy.

Så nærmer de to seg gradvis hverandre. Apeland blir gradvis mindre harmonisk og mindre nyansert, mens Marhaug går i motsatt retning for så å snu når begge to er det nærmeste de to kan komme ikke-eksperimentelt.



En kort stund høres det ut som de er i hver sin verden, før de smelter sammen og skaper intense frysninger og ASMR i hele kroppen. Gradvis samler de seg og skaper en finurlig lydtekstur som sakte bygger seg opp til en fenomenal «topp».

Toppen består av Marhaug på nytt med ekstrem støy, men denne gangen har Apeland alle pipene ute på orgelet. Dermed blandes støyen med svært mye dissonans. Det lyder som et slags thrash metal-versjon av Händels "Messias".

De to lander verket så følsomt som de to kan klare på hver sin kant, og tårene presser på. Marhaug subtilt med noen små bjeller over et tynt lydlag.

Unikt på alle måter, fantastisk levert på alle måter unntatt de få minuttene der det hørtes ut som de to mistet hverandre.