Foto: Ingrid Slettemoen

Fenomenet YUNGBLUD har klatret seg til topps av hitlistene og publikums hjerter på kun et par år. Med to album under beltet og et tredje på vei i September, samt samarbeid med blant annet Machine Gun Kelly og Bring Me the Horizon, har han markert seg som en frontfigur i pop-punkens gjenfødelse.

Publikum fikk virkelig kjenne på spenningen da lyset gikk i svart, men artisten ikke gikk på før fem minutter senere. En energisk YUNGBLUD løp så ut på scenen som ingenting hadde skjedd. Det blødde fra det ene benet hans, så noe må ha skjedd rett før konsertstarten.



Dette så ikke til å bry artisten i det minste, der han hoppet rundt til The Funeral med et engasjement uten like. Etter å ha sett mang en konsert og mang en frontfigur, var det å se YUNGBLUD en sann glede. Noe av det første som slo meg var det sterke båndet mellom publikum og artist. Publikum ga absolutt alt, og fikk alt tilbake. «Vi er en familie» sa ham flere ganger i løpet av konserten. Mange musikkartister sier dette, men her var det så absolutt tilfellet her. Etter en fremragende opptreden på Radio 1’s Big Weekend dagen før, fortalte han at bandet ikke hadde fått i seg noe søvn, men at responsen ga dem energien tilbake.

Han er en performer som utstråler uendelig selvtillit og karisma – virkelig et nåtidens ikon for identitet, stil og seksualitet. Det er tydelig at Bowie og Arctic Monkeys vært store innflytelser her, bare for å nevne noen få. Stemmen hans var rå, raspete, og ikke minst – full av styrke. Med sin erkebritiske aksent på toppen, var det en fryd å høre slik en prestasjon i levende live.

På tross av Life on Mars-turneens navn, var YUNGBLUDs Bowie-cover av Life on Mars? savnet. Før mars, erklærte artisten at alle i rommet har retten til å være hvem de vil, elske dem de vil og identifisere seg som den de vil. Det er så utrolig rørende at artister som ham står for så mye bra og er rollemodell for unge i dag. Ja, kanskje ikke det å kaste ølen sin ut over publikum er så mye å se opp til, men hva gjør man ikke for å skape rock’n’roll? Det så ikke til å bry publikum i det minste.



For dem personifiserer han det å være en rebell – en utbryter fra normene i samfunnet – en alien. Du har lov til å være rar. Du har lov til å være annerledes. Dette budskapet kom spesielt fram på låter som hiten parents og weird!. På et tidspunkt helte han ølen over hodet og ristet godt fra seg. Tekstene var én ting, men å vise seg fra sitt mest ekte sier mer enn tusen ord. Det er sånne øyeblikk du vil huske.

Frontmannen var det åpenbare midtpunktet på scenen, men ære må også gis til den baris-«kledde» trommisen som holdt koken gående. Ellers føltes det mest ut som et enmannsshow. YUNGBLUD dro fram gitaren og kjørte solo under den nesten-akustiske Kill Somebody. Den ble dratt litt lenger ut enn det behøvde – ellers kult å se ham i en annen setting enn pop-punk.

Selv om kvaliteten sjeldent falmet, var YUNGBLUD svært opptatt av å konstant lage moshpits ved å dele publikum som på superdeadfriends, få dem til å sette seg ned på bakken for å så hoppe i værs, og så videre. Han skal ha det for å ville engasjere publikum ytterligere, men når dette ble forsøkt nesten hver låt, opplevdes det som masete, særlig når moshpitene var så tamme som de var.

Når ikke tiden ble brukt på unødvendigheter, var det som nevnt det aller mest merkverdige hvor mye han dominerte sceneshowet. Dette gjorde at han mer enn kompenserte for enkeltøyeblikk der det musikalske ikke alltid var like gjennomført. Tilstedeværelsen hans i I Love You, Will You Marry Me var til å føle på, med god dynamikk mellom trommis og frontfigur som dro fram gitaren. Artisten stoppet opp etter introen fordi ikke nok folk hoppet. Her hadde folk gitt «pinky promise» om at de alle skulle gjøre det, så det skulle vel bare mangle. Han fikk det til slutt som han ville.



Machine Gun (F**K the NRA) er selvsagt veldig relevant, med tanke på hva som skjedde i USA for leden. Den er ment som kritikk mot manglende våpenlover og den urikkelige lobbyvirksomheten til støtte for NRA. Det føltes allikevel litt rart å fremføre den så tett på hendelsen, og tekstens narrativ fra gjerningsmannens perspektiv. Ettersom langfingeren ble dedikert til NRA, ble det mer rettferdiggjort.

Etter denne opptredenen var det klart: Om det er slik som ham som vil lede fremtidens generasjon av musikk, er den i trygge hender. Det kan ikke sies nok ganger hvor imponerende tilstedeværelsen hans på scenen var. Jeg kan ikke vente med å se hvordan han vil utforme seg over de neste årene. Her er det så utrolig mye potensiale! Virkelig en sann glede å være vitne til!