Jeg skal innrømme at jeg ikke har vært spesielt fan av YUNGBLUD tidligere. Det jeg har hørt av ham har vært features forbundet med mgk og Bring Me The Horizon, mens de klippene jeg ellers har sett har vært fremføringer preget av overdrevent mye patos i form av oversynging. Derfor har det endt opp med at jeg har sett navnet hans rundt omkring og ubevisst filtrert det ut eller gått videre.

Så hvorfor ender jeg opp med å anmelde hans nyeste album Idols?

Det dukket for litt siden opp noen klipp som klarte å trenge gjennom den ubevisste bort-filtreringen. Sort/hvitt? Klassisk rock? Freddy Mercury-movements? Mens jeg gikk videre i hverdagen min var det som at en radar peilet seg inn på at dette var noe jeg burde sjekke ut.

YUNGBLUD har med nye Idols gått i en ny og modig retning. Dette er et langt modnere uttrykk enn det jeg tidligere har hørt fra den kanten.

Det hele starter med «Hello Heaven, Hello», og her må jeg bruke litt tid. Låta er på hele 9 minutter og er en manifestasjon av den nye retningen og sounden vi skal bli med på videre. Vi møtes først med småtykk autotune smurt over ordene «Hello, are you out there?», men før minuttet har passert kommer trommene inn og presenterer et uttrykk som er til å spise opp. Dette høres vanvittig deilig ut og for første gang treffer vokalen til Yungblud noe når han går opp i det lysere spekteret som nesten vipper over til skriking.

Det virker troverdig og ekte. Det var på dette punktet at jeg ble ekstremt nysgjerrig.

Men så endrer låta seg og vi får tydelige gitarer og en sound som minner om rock fra 80-tallet. Parallellene til Queen og Freddy Mercury er til å ta og føle på – og det fungerer utrolig bra.
Andre del avsluttes av en gitarsolo, før det roes ned og avslutningsdelen henter inn temaer fra starten av låta. Dette er den fineste biten, med strykere fra London Philharmonic Orchestra og gitar som minner om noe The Edge fra U2 kunne hosta opp i blinde.



Og med det er albumet i gang. Jeg er litt blåst av banen. Dette har ekstremt potensial til å bli et skikkelig bra album. Dessverre treffer ikke resten like bra som åpningssporet. Jeg kommer ikke til å gå like dypt inn på resten av sporene – den overordnede frustrasjonen rundt dette prosjektet er at det er veldig mye som treffer. Men låtkvaliteten varierer.

Låta «Idols pt. 1» klarer ikke å følge opp utgangspunktet som «Hello Heaven, Hello bygger opp. I denne låta treffer dessverre ikke YUNGBLUD vokalt, og det hele får en uheldig Bono-assosiasjon – uten å nå det emosjonelle nivået han sikter mot. «Idols Pt. 1» ender derfor opp som en dårlig U2-låt.

Andre låter blir dessverre mye nesten. «Lovesick Lullaby» har et fint driv og en elegant overgang fra Idols Pt. 1, men spoken word-vers og et litt intetsigende refreng er ikke nok til å løfte låta. «The Greatest Parade» har en fantastisk andre halvdel, men reisen dit via første halvdel er ikke nok til å redde låta.


Langt bedre er det på «Zombie», som også har en sterk musikkvideo med Florence Pugh. Igjen virker levering av budskap troverdig og YUNGBLUDs vokal får skinne i denne emoballaden.



Et nytt høydepunkt kommer i låta «Ghosts», med piano, falsetter, fine melodier og vokal som virkelig briljerer. Låta avsluttes med et 3 minutters langt instrumentalparti, og på et album hvor en av de største styrkene er arrangementene så sier jeg ja takk til dette.

Vi får andre godbiter i «Monday Murder», en The Cure-lignende låt med behagelig vokal, som på nytt får meg til å lure på hvorfor han ikke synger bedre på noen av de andre låtene. I tillegg stikker låta «War» ut, med bra refreng som minner om et eller annet fra 2000-tallet, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva.

Så ja – de gode låtene er der. Jeg merker at jeg heier veldig på denne retninga, og etter å ha hørt hvor bra det kan være i låtene «Hello Heaven, Hello», «Zombie» og «Monday Murder» så er det oppriktig frustrerende at låtkvaliteten ikke er hakket bedre gjennom hele albumet.

Tematisk handler tekstene mye om å finne seg selv og tørre å være seg selv, mye i form av legning, men med tanke på den nye og spennende retningen musikken tar, så passer det generelt sett veldig godt. Der YUNGBLUD tidligere ikke har vært noe som skiller seg ut verken i den ene retningen eller den andre, så håper jeg dette blir en retning han utforsker mer fremover også. Det er veldig inspirerende å høre potensialet som ligger her.

Med en laber avslutningslåt er Idols ferdig. Med dette albumet har YUNGBLUD tatt et stort skritt i riktig retning. Han er langt ifra i mål, men det han presenterer her føles ekte og ambisiøst. Jeg har lyst å gi dette albumet en høyere score, men helheten trekkes ned av låtkvalitet. Det betyr derimot ikke at dette er dårlig. Det er noe her som er skikkelig, skikkelig bra, og når jeg på slutten av «Hello Heaven, Hello» kjenner det trekke litt i hjertestringene, så er det et skikkelig godt tegn.

Jeg følger spent med videre og håper at YUNGBLUD på neste utgivelse har flere solide låter med et litt mer modent uttrykk.

Da kan YUNGBLUD bli en artist man virkelig må regne med.